22.juli – dagen vi aldri vil glemme…

Ord blir fattige på en slik dag. Hva kan man si eller gjøre for å beskrive denne dagen for et år siden? Hvilke spørsmål kan man stille for å få svar på hva som skjedde, hvorfor det skjedde? Hvordan skal man svare på disse spørsmålene? Hva, hvorfor, hvordan? Det finnes ingen svar, det som har skjedd har skjedd og denne dagen vil for alltid bli i våres minner, for noen sitter den dypere enn for andre!

 Jeg føler jeg kan sitte og skrive til fingrene faller av og likevel ikke skrive nok, eller finne de rette ordene for å beskrive hva slags inntrykk jeg sitter med, ei heller vil det ta bort smerten til de som opplevde denne dagen på nært hold. Jeg sitter bare her helt målløs og spørrende over det som har skjedd, hvordan er det mulig?

Jeg prøver å sette meg inn i de pårørendes situasjon, men denne hendelsen er så alt for stor til å kunne sette seg inn i eller til og forstå det de har opplevd. Det som skjedde 22.juli er ikke noe man forestiller seg at vil skje, ikke i en fredfull og liten nasjon som Norge, og hvertfall ikke mot uskyldige barn og unge som har hele livet foran seg. Det er så tragisk, så surrealistisk og så vondt.

Jeg føler så med alle sammen som er berørt av denne dagen. Hver far, hver mor, søster eller bror. Jeg føler med kjærester og venner som nå sitter igjen uten sine elskede, sine kjente og kjære, sine øyestener. Jeg prøver å kjenne på deres smerte, men forstår at den smerten dere kjenner ikke kan forestilles. Dere har opplevd en så stor og omfattende tragedie at det er utenfor min fatteevne.

Hvordan kan en mann klare å forårsake så mye smerte? Det er så uendelig mange spørsmål, og ingen svar. Det er så trist og så tragisk at dette har skjedd. 22.juli.2011 har berørt en hel nasjon og en hel verden.

Jeg kan ikke ta fra noen smerte, jeg kan ikke fjerne savnet og sorgen fra noen. Men jeg kan bære den sammen med dere, vi kan bære sorgen, sinnet, savnet og ikke minst kjærligheten sammen. Vi kan sammen minnes denne dagen, de pårørende, drepte og etterlatte. Vi kan sammen vise at vi bryr oss og at vi tenker på de som falt bort denne dagen.

”Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi sammen kan vise!”

Et år har allerede godt, 365 dager. For mange er dette 365 jævlige dager, hvor sorgen, smerten, savnet og angsten har preget livene til så alt for mange. Følelser som enda ligger så langt opp mot overflaten, hvor disse 365 dagene kanskje bare føles som en uendelig lang dag som aldri vil ta slutt.

Jeg kan bare prøve å forestille meg hvordan det siste året har vært for så alt for mange og det jeg ser er ikke godt. Selv om det kan virke som at livene går videre, at folk sakte men sikkert glemmer og ikke lenger bryr seg, så tror jeg at hos de aller fleste så ligger denne dagen tett inntil våres hjerter. Dette er en dag som vi alltid vil huske, uansett hvor fjernt eller nært 22.juli var på oss.

Det som skjedde 22.juli.2011 rammet hele nasjonen, og som nasjon må vi stå sammen, tenke på hverandre, minnes de døde og hedre de overlevende, heltene og de etterlatte som må bære på denne tunge byrden resten av livet. De skal ikke og må ikke bære denne byrden alene!

ALDRI mer 22.juli!!