Barn som vitner om vold og seksuelle overgrep risikere å ikke bli trodd dersom de ikke gråter under avhøret. I en ny studie fra masterstudenten Espen Langnes ved Universitetet i Oslo avdekkes det at troverdigheten til barn som vitner i norsk rett svekkes dersom barna ikke viser negative følelser som gir sympati. I undersøkelsen responderer forsøkspersonene negativt når barna ikke vitner på «den korrekte måten».
– Det finnes ingen korrekt måte for et barn å vitne på. Barn er kompetente vitner uansett. Det som er avgjørende er at dommerne og andre rettsaktører er kjent med barns forutsetninger for å vitne, sier Gjerde.
Dette er jo rene vannvidd – og et krystallklart eksempel på at jury ordningen slik den er i dag, ikke nødvendigvis er den mest hensiktsmessige metoden å bruke til å dømme en person i retten på! Her er det faktisk den vanlige mannen i gaten, - som på ingen måte er kompetent eller ”trent” til å legge personlige følelser, meninger, holdninger, empati og sympati bak seg – som skal sitte sammen med ni andre og bedømme om de mener at det er fornærmede eller tiltalte som snakker sant.
De blir ”kastet” inn i en sak, hvor det ofte hender at de som jobber med dette dag ut og dag inn ikke en gang klarer å opptre 100% profesjonelt i alle situasjoner. Hvordan skal man da forvente at ti personer plukket fra ”gata”, helt uten videre skal være det? Dette er personer som atpåtil ikke har samme kjennskap til saken, som det politiet, advokater, dommere, leger osv. har.
Enda verre er det når det kommer til barn. Som om ikke et overgrep gjør et uskyldig barn sårbart nok, så skal barnet i tilegg sitte i retten og vitne om de grufulle og uforståelige hendelsene, foran – for dem – en gruppe med skremmende, masete og fremmede mennesker.
Skal man liksom oppfordre barna til å få en reaksjon de ikke har?
Man kan da ikke forvente at alle som opplever overgrep skal reagere likt og sitte og gråte seg tom på tårer. Et overgrep fører som regel til utagerende adferd hos barn, noe juryen alene ikke kan sitte og bedømme og analysere 100% på noen få timer. At de da skal avgjøre et skyldspørsmål på bakgrunn av om barnet gråter eller ikke er jo helt absurd og så uprofft som det kan få blitt! Man må også tenke på at i den situasjonen barnet sitter i, så kan det være barnet er for skremt til å reagere med tårer. Barnet kan ha grått seg tom i god tid før retten i det hele tatt starter, og det finnes tusen andre årsaker til hvorfor barnet ikke sitter og tuter i retten!
Generelt så reagerer vi mennesker ulikt på ulike situasjoner, enten man er voksen eller barn. Er det slik at så lenge offeret ikke sitter og gråter offentlig så har ikke et overgrep funnet sted? Er det en fasit som tilsier at du som overgrepsoffer må sitte og gråte for at det har satt spor?
Noen reagerer med tårer, andre reagerer i sinne. Du har de som lukker seg totalt og isolerer seg fullstendig fra omverdenen. Noen går inn i en helt annen verden, andre fortrenger det som har skjedd. Noen klarer ikke å sette ord på følelsene sine rundt det som har skjedd, mens andre er en åpen bok som ikke blir lukket. Man kan da ikke basere et skyldspørsmål på offerets reaksjon, uansett hvordan man reagerer så har hendelsen funnet sted, noe kriminelt har skjedd, og din frihet som menneske har blitt frarøvet!
- Dette er et veldig viktig funn. Hvordan barnet oppfører seg under avhøret påvirker spørsmålet om skyld og lengden på straffen. Barn som har blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep har ofte atferdsproblemer, viser mye aggresjon og ustabilitet, så sinne er en ganske vanlig reaksjon, sier Wessel.
På bakgrunn av denne artikkelen, og med tanke på hvordan retten tydelig ofte kommer frem til et skyldspørsmål, så kan man jo begynne å undres over hvor mange som faktisk blir dømt feil. Slik jeg ser det så blir i hovedsak en straffesak dømt på bakgrunn av synsing. Juryen får to sider av en sak de har fått tildelt, og de kan bare dømme ut i fra det de hører og ser i retten. Med tanke på deres – mest sannsynlige - manglende kompetanse på hvordan mennesker fungerer og hvordan jus fungerer så syns jeg det er skremmende at ti fremmede mennesker skal sitte og bestemme andre folks skjebner, og det på bakgrunn av reaksjonen de ser. Bare det i seg selv viser jo bare enda tydeligere at det er stor mangel på kompetanse!
Jeg mener ikke nødvendigvis at personer som går på skole i hundre år er de som har størst kompetanse for å utføre en hvilken som helst jobb, men jeg tror at det er viktig med litt skole og en god del erfaring innen feltet før man kan anses som kompetent nok til å faktisk være med på å bestemme om folk er skyldige eller ikke i en straffesak, ikke minst når det kommer til barn!
Det er jo uendelig godt at dette faktisk kommer frem i lyset, slik at man kan få gjort noe med det. At et barn som er utsatt for overgrep skal risikere å ikke bli trodd, ene og alene fordi de ikke har den ”rette reaksjonen” er helt forkastelig og skal bare IKKE finne sted!!
Kilder: vg.no
Legg igjen en kommentar
