«Break the chain of stagnation»

Denne dagen startet som alle andre dager. – I hvertfall slik de siste dagene har startet – Jeg våknet, så på klokken, gryntet og pakket meg godt innunder dyna igjen. Lysten til å stå opp av senga har i det siste vært ganske liten og overskuddet jeg har hatt har gått til å gå på do, spise og sove.

Etter mye om og men klarer jeg å stå opp, for så å gå tilbake til den trygge, ikke fult så hyggelige senga mi. Rastløsheten tar tak i meg, uroen kribler, men tiltaksløsheten har for stort tak.

Jeg vil ut å trene, jeg vil være sosial, nyte det fine været men jeg orker ikke. Etter et mislykket forsøk på å sovne inn i selvmedlidenhet så bestemmer jeg meg – jeg kaster av meg dyna, marsjerer bort til skapet, tar på meg treningsklær, finner frem Ipoden og marsjerer videre ut, setter meg på sykkelen og sykler den lengste runda jeg har syklet siden jeg begynte å trene.

Lite gjennomtenkt, men vel utført om jeg så skal si det selv. Nå begynner det å bli noen uker siden jeg har trent, med unntak av et par gå turer som ikke kan regnes for å være en så alt for hard treningsøkt, det og da skal sette seg på sykkelen og sykle rundt halve bygda –satt på spissen selvsagt – blir da en ganske så stor bragd, særlig med tanke på min dårlige form, som i tilegg blir satt på prøve av et underskudd bare en død person har.

Jeg innså fort at jeg hadde tatt vann over hode, men halvveis rundt så var det lite jeg kunne gjøre uten telefon eller bil, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å bite i det sure eplet og pine meg gjennom sykkelturen. Så med blodsmak i munnen og spy i halsen tråkker jeg for harde livet mens jeg ser for meg både drømmekroppen og drømmeformen som løper foran meg. Om det var en nær døden opplevelse er jeg enda ikke sikker på, men en åpenbaring var det, forhåpentligvis en åpenbaring som varer lenger enn ut dagen!

Det å stå opp og i det hele tatt klare å kle seg når jeg er i den sinnstilstanden jeg er i om dagen er på ingen måte lett, jeg vet også at det er flere med meg der ute som daglig sliter med det samme – stå opp av sengen og fungere.

Men etter at jeg hadde gått inn og lagt meg igjen for andre gang så falt det to valg ned i hodet mitt:

1. Jeg kan ligge her, syns synd på meg selv, trykke meg om mulig enda lenger ned i sølepytten. Si de mest nedlatende og stygge ord til meg selv, helt til jeg sitter der så hjernevasket og ødelagt at den eneste trøsten er maten, den samme maten som i utgangspunktet har vært med på å forverre situasjonen min!

2. Jeg kan ta meg sammen, bare handle i stede for å tenke. Tenke at ting blir bedre, men da må jeg gjøre noe for at de skal bli bedre. Enda mindre hjelper det om jeg skal bryte totalt sammen og spise tilbake de 13 kiloene jeg til nå har mistet bare fordi jeg er i et svakt øyeblikk. Jeg må gjøre som alle hele tiden sier: ”BARE”. Jeg hater det ordet, men jeg må bare, for å komme meg noen vei!

I dag valgte jeg alternativ nr 2 og jeg kunne ikke følt på en større lettelse og befrielse. Trening funker, fysisk aktivitet er godt for både kropp og sjel, ikke minst så får det deg ut i det fri. Du må ikke løpe maraton eller sykle tour de france, men det hjelper absolutt å komme seg ut!

Men for å ikke gi verken meg selv eller dere som leser falske forhåpninger så er det ikke slik at jeg er kurert og for alltid velge alternativ nr 2. Men jeg er på god vei når jeg først klarer å bryte en slik barriere, hvor jeg faktisk klarer å komme meg ut til tross for at jeg er så langt nede at jeg nesten ikke orker å gå på do en gang. Jeg hører lyden av fremskritt og det gjør godt.

Et skritt frem og ti tilbake, ble plutselig til ti skritt frem, et tilbake og fem skritt frem igjen!