Det er et ordtak som sier at hvert enkelt menneske er herre over sin egen lykke. Et offer for mobbing er imidlertid ikke herre over sin egen lykke, her tar mobbere over mobbeofferets rett og mulighet til å kunne være lykkelig. Mobbing er for meg noe av det verste som finnes.
Jeg er flau over at det ikke er mer fokus på mobbing og at hjelpen for mobbeofre er så dårlig som den er. Jeg blir flau over samfunnet vårt når mobbeofre må bytte skole for å komme seg unna mobbingen som ødelegger livet og skolegangen deres. Jeg blir flau når barn vokser opp med en ødelagt barndom og et dårlig selvbilde på grunn av mobbing.
Jeg blir også flau når mennesker som har jobbet hardt for å få drømmejobben hater den eller blir tvunget til å slutte på grunn av mobbing.
For meg er mobbing mer enn noe jeg bare engasjerer meg for. Jeg har delvis selv vært offer for mobbing i barndommen samtidig som jeg gjennom skolegang og jobb har vært vitne til at mennesker har fått sine liv ødelagt gjennom mobbing.
Da jeg var seks år gammel gikk jeg på svømmekurs og jeg husker at jeg var en av de ivrigste – alltid den som ville svømme lengst ut og utvide de synkrone øvelsene vi hadde. En dag under en synkronfremvisning kom jeg under vann og ble liggende. Jeg husker ikke annet fra det at jeg var under vann og at det ble tatt gjenopplivning på meg.
Etter dette ble jeg livredd vann og hadde fortrengt alt jeg kunne om svømming. Siden det på barneskolen jeg gikk på var obligatorisk med svømming fikk jeg egen svømmelærer som ble med meg når det var svømming for å prøve å lære meg å svømme igjen.
Å få egen svømmelærer var positivt men betydde for de andre barna at jeg var annerledes. Jeg kunne heller ikke leke med de andre på dypt vann eller skliene siden jeg var livredd. Som om jeg ikke var lite kul fra før av gjorde dette at det begynte å bli slengt mye kommentarer. Dette plaget meg lenge, også på ungdomsskolen og jeg ble stille og innesluttet. Selv om jeg nå har lært meg å svømme igjen samtidig som jeg overhodet ikke er stille og innesluttet, er dette noe som har fulgt meg gjennom livet og gjort at jeg har fått fokus på mobbing.
Det som er positivt med samfunnet i dag er imidlertid at flere tør å stå frem mot mobbing. Et innlegg fra programleder Jennifer Livingston i USA er et innslag som jeg bare elsker og som jeg kan anbefale alle å se her. Det hun sier som rettes til barn er bare utrolig flott. Dama er så utrolig sterk og alt hun sier er så rett.
Hva kan du gjøre mot mobbing?
- Støtt kampanjer mot mobbing
- Si i fra dersom du er vitne til mobbing. Støtt offeret og gjør noe med situasjonen.
- Ikke mobb- aksepter forskjeller. Å mobbe viser bare din egen usikkerhet i samfunnet.
- Som foreldre: lær barna deres at mobbing er galt. Er barnet ditt utsatt for mobbing, still krav om at skolen tar tak i situasjonen tidlig.
Sider som kan være verdt å se mot mobbing:
- Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen: http://www.lmm.no
- Siden “stopp mobbingen” på facebook.
- Side om mobbing i skolen: http://mobbingiskolen.no/
- MOT : http://www.mot.no/
Hva mener dere om mobbing og tiltakene i samfunnet mot mobbing generelt?
________________
Dette innlegget er skrevet av Nina. Hvis du ønsker å lese mer fra henne kan du besøke bloggen hennes på konatildama.wordpress.com hvor hun skriver om blant annet kosthold, trening, dyre rettigheter, mote og sminke!
Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger så send meg en mail på stinemoor_89@hotmail.no eller ping innlegget ditt i sidebaren på bloggen min!
Statisteri går ut på å medvirke i film-, TV- og reklameproduksjoner, enten som personen i gata, en i mengden, deltager på fest osv. Man kan også være heldig og få en liten rolle med replikk (smårolle), eller at man er helt usynlig og/eller klippet bort slik at man ikke synes i det endelige resultatet.
Man er ofte med på forskjellige ting, og det forekommer ofte at man ikke får vite på forhånd hva oppdraget går ut på – som regel får man vite hva slags produksjon dette gjelder, honorar og oppmøte tid/sted, samt antrekk. Man vet som regel ikke konkret hva man skal være, selv om man noen ganger kan få en viss anelse hvis man får vite hvilken karakter man skal spille (f.eks. student på eksamen, mann i gata etc). Dette er med på å øke spenningen rundt det å være statist, og har man det som jobb kan man si seg enig i at ingen dager er like. Og ikke minst møter man mange nye mennesker hver gang. Og noen av disse, «gjengangere» (som på lik linje med meg liker å drive med statisteri), møter man faktisk gang på gang.
Å være statist innebærer praktisk talt veldig mye venting. Ofte sitter statistene sammen på et rom og venter på å bli «brukt» i produksjonen. Da er det ikke unaturlig at sosial kontakt hører med. Man kan som regel ikke unngå å omgås en eller flere av de andre statistene. Om ikke man starter en samtale selv, så blir man ofte spurt om noe. Og da er praten i gang. For en vanlig, frisk person er dette bare hyggelig. Sosial omgang er noe som hører naturlig til slike oppdrag. Dette høres jo ut som drømmejobben, ikke sant? Selv om man ikke tjener seg rik på dette så får man mange hyggelige opplevelser og minner for livet. Men dessverre er det ikke alle som opplever dette som bare positivt…
Å ha sosial angst å jobbe som statist kan være slitsomt og by på mange utfordringer for den det gjelder. De fleste i denne bransjen er ikke klar over at noen som gjør dette faktisk sliter med noe så naturlig som sosial omgang. At noen blant statistene sliter med å sove natten før på grunn av nerver og tankekaos, men likevel gjør det om og om igjen. Mange er faktisk ikke klar over at en av oss er kjemperedd på vei til oppmøtested. Ja, at man er så nervøs at man faktisk vurderer å snu. Denne frykten må jeg overvinne gang på gang.
Hver gang jeg er på vei til en ny jobb, flyr tusenvis av tanker gjennom hodet mitt. Hvem kommer jeg til å møte i dag? Hva kommer de til å synes om meg? Kommer jeg til å møte gamle kjente, eller bare nye? Har gamle kjente snakket noe om meg siden sist? Har jeg gjort noe dumt? Kommer jeg til å gjøre eller si noe dumt? Hvordan kommer folk til å se på meg og oppfatte meg? Hvordan skal jeg oppføre meg for å passe inn? Hva kommer jeg til å måtte gjøre, hvilken rolle skal jeg spille? Å spille en annen enn meg selv hjelper meg faktisk med å være akkurat passe anonym, slik jeg ønsker å være…
Statisteri for meg fungerer i stor grad som angsteksponeringstrening. Hver gang jeg har klart å komme meg gjennom dagen, har jeg overvunnet angsten. Hver gang jeg er på vei hjem fra en statistjobb, tenker jeg hvor gøy og hyggelig det egentlig har vært og hvor «ufarlig» den sosiale situasjonen egentlig var. Hvor god dag jeg har hatt, rett og slett. Men, før neste oppdrag er denne gode opplevelsen nesten glemt. Angsten er tilbake igjen og herjer, akkurat som før. Forbedringen fra gang til gang er så liten at jeg ikke merker den. Men jeg er sikker på at denne eksponeringstreningen er en god hjelp på veien ut av sosialangsten.
Hva er sosial angst?
Norsk helseinformatikk definerer sosial angst på følgende måte:
Andre betegnelser på sosial angst er sosial fobi og sosial angstforstyrrelse. Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker. Mange av dem som lider av sosial angst, har generalisert angstlidelse. Sosial angst skiller seg fra skyhet og prestasjonsangst ved at tilstanden har høyere alvorlighetsgrad, den preger deg og den fører til mye ubehag og funksjonstap.
På et gitt tidspunkt regner vi at 2-5% i befolkningen har sosial angst. I løpet av livet vil 10-15% oppleve perioder med sosial angst. Omtrent halvparten av de menneskene som lider av sosial angst, har en generalisert angstlidelse med tillegg av frykt for og unngåelse av de fleste sosiale situasjoner. Kvinner rammes oftere enn menn (2,5:1), men like mange menn som kvinner søker hjelp for problemet. Sosial angst debuterer ofte i ung alder, hyppigste debutalder er 14-16 år. Debutalder er under 20 år i 95% av tilfellene. De som søker hjelp, har hatt symptomer i minst 10 år, og det er vanlig at de har andre samtidige psykiatriske problemer.
Mange av dem med sosial angst har andre psykiatriske problemer samtidig. Over 50% har fobier, og alvorlig depresjon og alkoholmisbruk forekommer hos 15-20%.
I Wikipedia står det dessuten at «generalisert sosial angstlidelse innebærer vanligvis en vedvarende, intens, kronisk frykt for å bli bedømt av andre, og av å være flau eller ydmyket på grunn av ens egne handlinger. Denne frykten kan bli utløst ved en oppfattet eller en faktisk bedømming fra andre.»
Dette har ført til en del misforståelser og ubehagelige situasjoner mellom meg og andre statister.
________________
Dette innlegget er skrevet av Liana for å lese mer fra henne kan dere besøke bloggen hennes her på statisten.blogg.no.
Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger så send meg en mail på stinemoor_89@hotmail.no eller ping innlegget ditt i sidebaren på bloggen min!
Dette innlegget er skrevet av anothergirl.blogg.no. Her beskriver hun veldig godt hvordan det er å slite psykisk. Kjenner meg mye igjen i det hun beskriver her og syns det var et utrolig flott.
_________________
Jeg kan ikke ta en paracet for å døyve smertene for en liten stund, jeg må holde ut. Jeg kan ikke legge meg inn på et sykehus og la legene stelle med meg til jeg blir frisk, jeg må gjøre jobben selv. Jeg kan ikke ta en blodprøve som forteller legene om tilstaden min, jeg må sette ord på det selv. Jeg kan ikke legge meg ned i en seng, slappe av mens jeg venter på å bli frisk, jeg må jobbe hardt for det.
Det er ikke smertefritt og ta i mot behandling, det gjør vondt. Jeg har ikke feber når jeg er på mitt dårligste, men selvmordstanker. Jeg kan ikke legge meg til å sove for å hvile, jeg har mareritt. Jeg kan ikke ta meg fri fra jobben et par dager og slappe av, vonde tanker er der likevel, like plagsomme.
De eneste gangene jeg får fri er når jeg er overstadig beruset.
Det synes ikke at jeg har vondt, min smerte er verken målbar eller synlig.
Ingen kan forstå hvordan jeg har det, med mindre de har vært i akkurat samme situasjon selv. Det er ikke opp til sykdommen om jeg overlever eller ikke, men opp til meg selv.
Jeg veit ikke om det er riktig å kalle det en sykdom, det er kanskje mer en tilstand, en syk tilstand. En tilstand som forgifter hele tankesettet ditt, dreper alt du en gang var og ødelegger alt du kan bli. De sier sykdommen dreper, eller tilstanden, selv om man velger det, til en viss grad. Det var jo jeg som samlet på piller, det var jeg som pulveriserte de, jeg som svelget de, hver eneste en, på det verste over hundre stykker. Det var jeg som ville dø, men – fordi jeg ikke orket mer av tilstanden. Så på sett og vis samarbeidet vi, jeg og tilstanden, jeg og hva nå det er som befinner seg i motsetningen.
Monsteret kaller mange det, eller djevelen, Lucifer, de gir angsten og depresjonen navn og personlighet. Det synes jeg er skummelt, da gir man jo angsten og depresjonen mye mer makt, og liv. Da må du sloss mot noe, noe annet, enn det ufarlige som det egentlig er; dine egne tanker. Det er lettere å snu, vende og vri på dine egne tanker enn dette monsteret om man det er det man kaller det. Det er fortsatt vanskelig, fortsatt hinsides vondt og utenkelig, men lettere om man ser det på den måten at det er dine egne tanker som spiller deg et puss, falske tanker som har fått vokse og gro på seg både navn og personlighet. Mange mener det hjelper, å kalle det noe, la det være noe annet, men jeg tror det er en like destruktiv måte å takle det på som å selvskade ved hjelp av kutting.
Det handler mye om frykt. Alt livnærer seg på frykt, de gangene jeg vil dø er frykten for livet verst, de gangene jeg vil leve er frykten for døden størst. Om man gir disse tankene, tilstanden, sykdommen, hva nå det er, et skummelt navn og en fæl personlighet, gjør man jo saken bare enda mer skummel og farlig. Dine egne tanker er ikke farlige, de er bare forvridd, blitt falske, de blir farlige i det øyeblikket du ikke vedkjenner deg dem. De blir skumle når du lar de frata deg dem, når du gir dem til et monster og ber vedkommende ta vare på dem, bruke dem mot deg, dine egne tanker.
Selv har jeg sittet aleine og ropt at nå må du holde kjeft, enda bare jeg og mine egne tanker var tilstedet. Det var skummelt for plutselig hadde jeg frasagt mine egne tanker, kunne ikke lenger bestemme over dem og hvert fall ikke forandre de. Disse tankene som er viktig å råde over selv, ellers kan de bli veldig farlige. Om du veit at det er bare din egne håpløse tanke som vil at du skal gå og dø, da er det lettere å bli enig med seg selv om å gå og tegne en tegning, gjøre småting som du liker til den verste håpløsheten har gitt seg. Mye vanskeligere blir det om disse tankene nå tilhører et monster eller djevelen selv, som står der og skriker til deg, nærmest befaler deg om å dø. For de som ikke har opplevd dette eller noe lignende så må jo det høres ut som fullstendig galskap. Men det er faktisk sånn det fungerer.
Jeg har vært forsiktig med å kalle det for monster og slikt, fordi jeg tror et sånt monster ville vunnet lett. Med å vinne vil det si å ta livet av meg. Rettere sagt, fått meg til å ta mitt eget liv, fordi jeg ikke kunne leve med et slikt monster. Derfor har jeg heller latt en annen jente gå igjennom akkurat det samme som meg, bare oppspinn og galskap, men det hjelper. Å kunne se det fra en annen side, fra utsiden. Kalte henne et navn jeg ikke kjenner noen som heter, et navn jeg sjelden har hørt, slik at hun ikke kan assosieres med noe eller noen som helst. Sånn at hun var helt nøytral, hun ligner ikke på meg en gang. Men jeg lot henne oppleve akkurat det samme som meg, og det gjorde meg faktisk litt vondt å la henne gå igjennom det. Jeg unner ikke andre det, men jeg fortjener det selv.
Det tok ikke lang tid før jeg syntes synd på henne, hadde lyst å gi henne en klem. Hun var så sint. Jeg ble ikke irritert eller sur på henne når hun kaster ting i veggen, ødelegger og skriker, jeg vil fortsatt bare gi henne en klem. Fortelle henne at hun har all grunn og rett til å være sint. Selv om jeg lot henne gjøre alle de dumme tingene jeg selv hadde gjort, så tenkte jeg ikke en eneste vond tanke om henne.
Vi opplevde de samme tingene, vi gjorde de samme tingene, allikevel, hun fortjener det ikke, men det gjør jeg. Jeg aner ikke hva forskjellen på oss to er… Likevel, er det helt klart og tydelig, like selvfølgelig, at jeg fortjente det, at det er min skyld. Finnes ikke medfølelse ovenfor meg selv. Jeg kunne gjort ditt og datt, hun var forsvarsløs. Vel, forskjellen er at hun er hu, og jeg er meg. Leter etter forskjellen, forskjellene, hva gjorde at det ble min skyld og ikke hennes? Hva gjorde hun annerledes?
Redd for at grensen mellom virkelighet og fantasi skal forsvinne. Veit ikke om den kan viskes ut, det skremmer det meg litt at jeg kan holde på sånn. Se det for meg såpass virkelig. Det grenser til galskap her. Er det noe jeg er redd for så er det å miste forstanden!
Oppgitt over at psyke og den slags faktisk interesserer meg, fordi jeg driver med mer egenterapi enn jeg har godt av. Jeg blir gal. En kan ende opp gal av å sitte sånn å prate med seg selv, særlig om sånt, på den måten. Tenk hvis jeg hadde turt å prate sånn som jeg skravler med meg selv til psykolog. Først tenkte jeg at jeg kanskje hadde vært frisk nå, fordi jeg hadde skravlet så mye på kort tid, men mest sannsynlig risikerer jeg å skravle han halvt i hjel. Hadde kjørt han helt fast. Jeg hadde argumentert så mye at han hadde sendt meg på dør, hvorfor, men, altså, hva, men, jo, hvem, hvis, hvor, men, hvordan…
__________________
Hvis du har en historie du ønsker å dele så send gjerne en mail på: stinemoor_89@hotmail.no
Eller du kan pinge inlegget ditt og jeg publiserer det på siden min, med link til deg. Ping funksjonen finner i sidebaren til høyre i bloggen.
For litt over et år siden skrev jeg et innlegg om en lege som hadde blitt siktet for overgrep på sine pasienter. Dette skal ha skjedd i 2009 og to av pasientene var på daværende tidspunkt under 18 år. Da politiet startet etterforskningen kom de over en annen kvinne som hadde opplevd det samme.
Et av ofrene til denne legen sendte meg mail for ikke lenge siden og ønsket blant annet å takke fordi jeg hadde skrevet om denne hendelsen, hun ønsket også og dele sin historie. Hun snakker ut om hvordan hun opplevde det hele, hun snakker om hvordan hun i dag har det etter denne grusomme hendelsen og hun har også nylig vært gjennom en ny rettssak da legen ble frikjent første gangen på grunn av manglende bevis.
Obs! Navn i historien er ikke riktig, da hun ønsker å være anonym
På en søndag for 2,5 år siden ble ”Ingrid” utsatt for en forferdelig hendelse som skulle snu helt opp ned på hennes verden. Hun var på dette tidspunktet 16 år og hele livet lå for hennes føtter.
Denne søndagen merket hun en intens øreverk. Det gjorde så vondt at hun ikke visse hvor hun skulle gjøre av seg. Moren måtte derfor ringe til legevakten for å bestille en akutt time, noe hun fikk. Kort tid etterpå reiste hun sammen med sin far og sin bror ned til legevakten.
Da hun var kommet inn til legen forklarte hun hvor store smerter hun hadde og legen tok derfor en titt i ørene hennes. Etter to-tre minutter fikk hun beskjed av legen om å legge seg på benken, ”Ingrid” tenkte ikke noe videre over dette og trodde kanskje han ville ta en titt på halsen hennes.
Dette var derimot ikke intensjonen til legen. Kort tid etter at hun hadde lagt seg ned begynte legen å kle av henne buksen og trusen, videre begynte han å beføle henne på innsiden av lårene hennes.
- Jeg var helt satt ut og lå bare og stirret inn i den hvite veggen, jeg håpte at alt bare var et jævla mareritt, men det var dessverre ikke et mareritt.
Etter ca. ti minutter tok han opp toppen hennes og begynte og masere brystene. Hun visste på dette tidspunktet ikke hvor hun skulle gjøre av seg, hun var helt fra seg av redsel. Mens han befølte henne sa han: ”snill pike, snill pike…”
Deretter snudde han ryggen til henne, hun hørte at beltespennen ble løsnet og hun så at han gjorde bevegelser med hånden sin.
- Jeg kledde på meg når jeg hadde klart og «samle» meg igjen. Legen snudde seg mot meg og så på meg med et spesielt blikk som om han virket overrasket over at jeg hadde kledd på meg, blikket hans sa bare: Jeg vil ta deg…
Han ba henne gå og sette seg i stolen igjen. Skrekkslagen gikk hun bort, men det hun egentlig ville var å løpe, komme seg bort derfra så fort som mulig. Hun turte likevel ikke å gjøre annet enn det hun fikk beskjed om i frykt for at han skulle komme etter henne, gjøre henne noe. Etter at han hadde gitt henne en salve for ørene skyndet hun seg ut av kontoret, uforstående til hva som nettopp hadde skjedd.
På hjemturen sa hun ingenting, hun nevnte heller ikke hendelsen med et ord til faren. Hun kjente at hun ble dårlig og hun følte seg ikke bra. Hva hadde egentlig skjedd?
”Ingrid” prøvde å fortelle moren hva som hadde skjedd, hun fortalte at legen hadde tatt på henne, overalt. Moren trodde at Ingrid snakket om halsen noe hun har fortalt i ettertid. Hun sendte også flere meldinger til en god venn og fortalte om hva hun hadde opplevd. Vennen svarte at hun måtte anmelde legen med en gang, men hun turte ikke, hun var alt for redd. Redd for og ikke bli trodd!
Foto: nettavisen.no
- Dagene gikk og jeg sluttet å spise, orket ingenting, bare lå i sengen min hele dagen og hadde lyst til og gjøre slutt på livet. Jeg følte jeg ikke hadde noe å leve for. Jeg tenkte hele tiden at kan en lege gjøre noe sånt mot meg, så kan hvem som helst gjøre det!
Etter hvert fikk hun en psykolog, men hun orket ikke å gå til psykologen da hun bare sa at så lenge hun spiste og sov så var alt i orden. Men Ingrid verken spiste eller sov, noe ikke psykologen tok på alvor.
To uker etter hendelsen skulle hun tilbake på skolen. Det var ikke før den fjerde dagen at hun klarte å komme seg på skolen. De tre første dagene var hun så dårlig at hun ikke orket. Hun besvimte og var helt utkjørt.
Hun hadde ikke spist noe på to og en halv uke og hadde null energi. Moren prøvde og tvinge henne til fast legen hun hadde før, men hun nektet. Men til slutt måtte hun reise ned og fikk tatt blodprøver. Det endte opp med at hun da måtte rett inn på sykehuset, hun hadde ingen salt i kroppen, nesten ingen væske og manglet kalium, noe som man må ha. I tilegg hadde hun fått hjerteproblemer og ble tvunget til å reise på sykehus. Der var hun i en uke og fikk mat gjennom slange fordi hun nektet å spise.
- Når jeg ble skrevet ut så gikk det 1.5 uke så måtte jeg inn igjen på sykehuset og jeg fikk tilbud om å komme inn på en klinikk for alvorlig spiseforstyrrelse, men jeg hadde ikke lyst. Jeg sa at jeg ikke var syk!
Da jeg kom hjem igjen etter andre gang på sykehuset, var jeg i møte med fast lege, psykologen min og min mor og der fant de ut at jeg skulle tvangsinnlegges på en post på sykehuset. Jeg hadde ikke lyst, men visst jeg ikke reiste, kom politiet og hentet meg. Så jeg fikk tre dager på meg til å pakke og ta farvel med dyrene mine.
Jeg hadde gått ned 20 kilo på 8 uker før jeg ble innlagt på den posten, jeg så ut som et skjellet, ingen fikk kontakt med meg, jeg gikk bare der. Når jeg ser på bilder fra hvor tynn jeg var så spyr jeg nesten.
”Ingrid” misstrivdes fra første stund. Hun var innestengt på et rom og fikk ikke gå ut på 10 dager! De behandlet henne dårlig og hun prøvde ved flere anledninger å rømme.
- Jeg skadet meg selv hver kveld, jeg var lei av å høre at jeg var syk og at jeg var gal. Etter 10 dager på den dritt plassen, ble jeg flyttet til post to, der fikk jeg gå ut en time om dagen i begynnelsen, helt til jeg begynte og stikke av.
Foto: nyhetsspeilet.no
Det var spesielt en av nattevaktene som ikke var snill mot henne, hun slo og dro henne etter seg.
- Psykiatrien er nor dritt, jeg ble behandlet som om jeg var en dritt og at de hadde all makt og kunne gjøre det der ville mot meg… Det er mange ting som ikke kommer fram i psykiatrien, Jeg hadde aldri trodd at det var så fælt å være innlagt, men det tok meg 5 minutter å forstå at da ikke var så gøy å være innlagt.
Etter hvert fortale ”Ingrid” den ene sykepleieren, en dame, om hva hun gikk og tenkte på hele tiden, hun spurte om det var normalt at legen driver og tar på deg når man kommer for å sjekke øreverken. Hun sa nei.
Når den samme sykepleieren kom inn til henne dagen etter, så braste hun ut i raseri. Hun ville ikke snakke om det. Den eneste som kunne roe meg ned var den snille sykepleieren. Så han kom inn og roet henne ned etter fem minutter, de snakket fint i sammen og hun fikk fortelle det jeg hun si om det legen hadde gjort, uten at han presset henne til å si det.
- Etter at jeg hadde fortalt alt så sa han til meg at han forsto hvorfor ting var så vanskelig, og han sa: ”Du har ikke gjort noe galt, husk det! ”
Etter fem uker fikk hun lov til å reise hjem. Hun kom hjem en fredags ettermiddag og onsdagen etter gikk hun forbi en politistasjon. Hun lurte på om hun skulle anmelde legen eller ikke, til slutt bestemte hun seg for at hun ville anmelde han.
Hun gikk inn på stasjonen, men fikk beskjed om å komme igjen dagen etterpå, siden hun var under 18 år så måtte hun ha med seg en voksen. ”Ingrid” valgte å ta med seg bestemoren sin og de reiste sammen ned til politiet fredag morgen for å anmelde legen.
- Hadde jeg ikke anmeldt han hadde jeg aldri overlevd, jeg måtte si det, før jeg ble helt knust.
Ingrid snakket med en snill politimann og fikk en kjempe flink advokat som fulgte henne opp veldig bra. Men selv om hun nå hadde anmeldt legen, så betydde ikke det at problemene automatisk forsvant. Hun slet mye og tenkte mye på det legen hadde gjort. Den dag i dag hater hun å gå til legen og hun har store problemer med å takle dette.
Det tok veldig lang tid før saken kom opp i retten, ikke før 1.5 år etter anmeldelsene kom den opp i retten. De var da fem stykk som skulle inn å vitne mot legen.
-Jeg brukte 15 forsøk på å komme meg inn i salen vi skulle være i, da sa advokaten min at han skulle hente dommeren så hun kunne snakke med meg og understreke at doktoren ikke var der inne. Jeg turte til slutt å gå inn, men jeg var så redd og satt bare og gråt og kastet opp…
Rettsaken varte i sju dager. Dommen kom endelig men legen ble ”frifunnet på grunn av bevisets stilling” Alle ble like overasket og de anket dommen på stedet.
12 mars i år ble saken på ny tatt opp i retten, men også denne gangen ble legen frifunnet på grunn av bevisets stilling.
-Jeg spurte politiet om ikke de var bevis nok at vi alle sliter og at denne saken tar liv.
Foto: bv.nettkroken.com
Enda det er 2.5 år siden jeg var hos legen, så sliter jeg! Jeg sover ikke, spiser ikke, og sliter veldig med at jeg er så sint. Eneste gangen jeg sover er når jeg har fått sovemedisin av fast legen min, men det får jeg en gang i uken ca.
Advokaten min ringte til fast legen min og sa at han var veldig bekymret for meg at og fast legen min skulle ha meg ned minst en gang i uken for og veie meg å ta blodprøver. Så nå går jeg til lege en gang i uken, jeg er like redd hver gang, men det hjelper mye at jeg får slippe å sitte på venterommet, for da kan jeg få sitte å gråte for meg selv på et annet rom. Jeg sitter alltid lengst vekke fra legen, bak i en krok og legen har aldri gjort meg noen ting uten at han får lov, han spør meg alltid og vist jeg svarer nei, godtar han det.
Jeg har fått ny psykolog nå og hun er verdens beste! Hun lytter til det jeg sier og kommer med råd og tips hele tiden, og det syns jeg er utrolig fint. Jeg har bare snakket med henne 3 ganger, men det har vert fint og snakket med henne.
Etter rettssaken er ferdig skal jeg på behandling i Oslo, håper og bli kvitt søvn problemene og at jeg kan begynne og spise igjen. Det som står mest i fokus er sinnet mitt. For jeg kan bli så sint at jeg ikke vet hva jeg gjør og jeg truer med og ta livet mitt. Jeg har blitt hentet i ambulanse to ganger, en gang rett før jul og en gang rett etter nyttår, for jeg prøvde og ta livet mitt. Grunnen til dette er fordi jeg ikke sover og at jeg går og tenker på den ekle legen
Jeg klarer ikke og kjempe den kampen jeg vil kjempe! Jeg vil glemme det som skjedde, glemme ansiktet hans, hendene hans.. Hver gang jeg lukker øynene mine, ser jeg ansiktet til legen foran meg, der er som jeg aldri blir kvitt ham uansett hvor mye jeg vil.
Det er rart at en legetime på ca 45 minutter kan ødelegge hele deg… Jeg har en ting jeg alltid sier til meg selv når jeg er enten kjempe lei meg og bare gråter en hel natt, eller når jeg er sint og har lyst til og dø, jeg sier : Ikke gjør noe jeg vil angre på, for det er alltid håp!
______________________
Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger så send meg en mail på stinemoor_89@hotmail.no eller ping innlegget ditt nederst på siden.
Hvordan skal man forklare for de rundt seg hvorfor man ikke klarer å delta på ting, hvorfor man ikke klarer å gjøre husarbeid, og hvorfor man ikke kommer seg i dusjen? Det er veldig vanskelig å få andre til å forstå, det tror jeg alle som sliter kjenner seg igjen i. Men jeg forstår at det er vanskelig å forstå det, fordi det også er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn.
Man må ha opplevd det selv for å virkelig skjønne hva en depresjon kan gjøre med en. Og selv om man har opplevd det, kan det også være vanskelig å forstå hvorfor det er sånn. For det er jo rart. Det er jo rart at man ikke klarer å pusse tennene på flere uker. Det tar jo bare fem minutter!
Men når man er deprimert så bruker man så utrolig mye energi på å skulle klare å gjøre noe. Det kan ta fire timer å komme seg fra sofaen og til badet. Og når man først har klart det, har man brukt så mye energi at man blir liggende helt til neste dag. Jeg har vært så deprimert at jeg ikke har kommet meg på do på en hel dag. Selv om urinblæra holdt på å sprekke, kom jeg meg ikke bort til badet. Det er rart, og egentlig ganske uforståelig, selv for meg som var midt oppi det.
Jeg hadde besøk av pappa her en dag. Han kommenterte hvor rotete det var hjemme hos meg og at jeg måtte vaske badet. Det føltes for meg ganske krenkende. Jeg vet det er rotete hos meg. Jeg vet jeg må vaske badet. Men jeg klandrer ham ikke. Han vet ikke hvordan det er å være deprimert. Han har rett og slett ikke opplevd det selv. Det er flaut å ha det så kaotisk rundt meg. Jeg liker ikke å ha besøk når det er sånn. Jeg vil jo rydde og vaske, men det føles så umulig. Det å vaske badet føles som å løpe New York maraton. Og i tillegg med dårlig kondis.
Jeg har sett at det har blitt mye oppstyr når bloggere skriver i bloggen sin at de heller ville hatt kreft enn å være deprimert. Folk blir rasende. Men jeg forstår akkurat hva bloggeren mener. Jeg også har hatt den tanken. Det er ikke det at vi bagatelliserer det å ha kreft. Såklart vil vi ikke ha kreft! Forskjellen er det at hvis man har kreft, får man mye mer forståelse. Da forstår folk at de ikke klarer å være sosial, eller at de ikke klarer å vaske huset. Depresjon og psykiske lidelser er en usynlig sykdom. Folk ser det ikke, og folk vet for lite om det til å forstå. Folk vet hva kreft er, og de kan lettere sette seg inn i hvordan det er, selv om de ikke har hatt det selv.
Foto: weheartit.com
Så hvordan føles det å være deprimert?
Det er veldig vanskelig å svare på, men jeg skal prøve mitt beste.
Du vet den følelsen når noen du er glad i dør? Du er forferdelig lei deg, og du vet ikke hvordan du skal klare å leve uten denne personen. Sånn er det. Trist som faen. Hver dag. Du har mistet noe. Du har mistet livet ditt. Du har mistet drømmene og interessene dine. Det er en slags sorg det også.
Du vet den følelsen når du er veldig sliten? Du klarer nesten ikke å røre på kroppen din etter en travel uke med jobb og skole. Sånn er det. Bare at det er en annen type slitenhet. Du er sliten i hodet. Du klarer ikke å tenke klart og du har ikke gjort noe spesielt for å bli så sliten.
Du vet den følelsen når du ikke mestrer noe? Kanskje leser du til en prøve i et fag du ikke forstår, eller kanskje løper du ikke fort nok, eller at du ikke klarer å håndtere en bil. Sånn er det. Bare at det er livet man ikke mestrer.
Mange ser på deprimerte mennesker som svake negative mennesker. Det er deres egen feil fordi man er negativ og man prøver ikke hardt nok. Det er bare å skjerpe seg. Men det er ikke sånn det fungerer. Depresjon er en sykdom, og det er ikke noe man kan noe for. Noen er deprimerte i noen uker, mens andre kan være deprimert i mange, mange år.
Noen blir plutselig syk, tilsynelatende uten grunn, mens andre kan bli syke på grunn av noe som skjer i livet rundt en. Men de aller fleste depresjonene har en årsak. Kanskje har man opplevd noe traumatisk tidligere i livet, eller i tiden før man blir syk. Mange trenger medisiner for å bli friske, mens andre trenger tid og noen å snakke med.
Depresjonen tar all energien man har, og den fører til at man får et nedsatt stemningsleie, dårlig med tiltakslyst, man mister interessen for ting og man får mye angst. Dette er utrolig slitsomt og tar hele dagen. Derfor klarer man ikke å være sosial hver dag, og derfor så er det et slit å få gjort noe som helst.
_____________________
Dette innlegget er skrevet av Sandra Gunderssen, for å lese mer fra henne kan dere besøke bloggen hennes her. Hun skriver åpenhjertig om sine psykiske lidelser og om det å komme seg ut av problemene.
Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger så send meg en mail på stinemoor_89@hotmail.no eller ping innlegget ditt nederst på siden.
Dette innlegget er skrevet av cdidriksen.femelle.no . Hun har gått litt tilbake i tid hvor ting ikke var så greit. Her skriver hun et innlegg om en periode hvor ting var tøft, mens hun i dag 10 måneder senere ser lysere på tingene. Tankevekkende og flott innlegg.
Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger så send meg en mail på stinemoor_89@hotmail.no eller ping innlegget ditt nederst på siden.
_______________________________
For 10 måneder, 44 uker, 309 dager, 7416 timer og 444 960 minutter siden:
«11.04.11: Why does my heart feel so bad? – Jeg er sint. Og oppgitt. Sint på meg selv, oppgitt over meg selv. Hvorfor er jeg så ufattelig ulykkelig når livet har så mye fint å by på? Hvorfor? Hva er det som gjør at jeg ikke klarer å komme meg på beina igjen? Hva er det som stopper meg fra å ha det bra? Jeg har prøvd. Virkelig prøvd. Jeg har ved flere anledninger satt meg ned og tenkt positive tanker, prøvd å gå dypt inn i meg selv og endre den negative tankegangen over til noe positivt, prøvd å ta meg selv i nakken og komme på rett kjøl igjen. Men til ingen nytte.
Jeg føler meg fortapt. Helt fortapt. Jeg føler at ting aldri vil gå min vei igjen, og at det egentlig ikke er noe jeg kan gjøre, annet enn å fortsette og være fanget i min egen ulykke. Jeg er lei av at ingen forstår. Jeg er lei av at ingen tar hensyn. Lei av å klare meg selv. Jeg er lei av å bli misforstått. Jeg er helt utbrent. Jeg føler meg håpløs. Har lyst til å gi opp. Gi opp alt. Jeg føler meg ensom. Alene. Men hvorfor? Det er alltid spørsmålet som dukker opp, men som aldri blir besvart.»
Foto: weheartit.com
Med dette vil jeg egentlig bare påpeke hvor fort livet kan forandre seg, og til det bedre til og med. Jeg har det veldig bra den dag i dag. Jeg liker livet mitt, den personen jeg har utviklet meg til å bli, menneskene jeg omgir meg med og er som oftest smilende og glad, til tross for at jeg etter datoen overfor faktisk har fått flere plager – slik som for eksempel tinnitus (konstant øresus).
Selvsagt har jeg fortsatt dager hvor alt er dumt og teit og trist og hvor jeg er langt nede og føler ting er litt sånn som overfor, men det er sjelden. Og på de dagene tvinger jeg som oftest meg selv til å være glad. Jeg hører på glad musikk, tvinger meg selv til å synge med og tvinger fram et smil. Og det hjelper. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg felte en tåre for meg selv. Virkelig.
Det blir bedre og bedre – dag for dag.
Har fått tilsendt en leser historie fra Diva Andrea (Ja, hun heter visst faktisk det) ei flott og interessant dame som tydelig har vært ute en kald vinternatt eller to….Mildt sagt. Hun ønsker som meg å fremme psykiske lidelser og skape mer aksept og forståelse rundt dette emnet. Her har hun derfor sendt en historie om grensesetting – det å luke ut «ugress» i livet ditt som holder deg nede. Selv om det er ditt kjøtt og blod, så er det ikke dermed sagt at familien alltid er din beste venn! Les mer fra søte Diva Andrea på bloggen hennes her
Blod er tykkere enn vann….Vel, ikke alltid! Min eminente terapeut sa det slik; «blod er tykkere enn vann, men det er møkk også!» En sterk uttalelse som sier så mye. Hun opplever det hele tiden i sitt arbeid som terapeut; at det er en eller flere i nær relasjon, aller helst familie som er den ødeleggende parten. Det sier det meste når man vet at over 95% av alle saker som er innen psykiatrien handler om at en eller flere i familien har gjort et eller annet. Vi snakker selvfølgelig om overgrep, fysisk eller psykisk.
Jeg kommer fra et umøblert hjem pleier jeg å si…Men det er mye sannhet i det. For det var nesten ingen møbler hos min biologiske mor, (jeg kaller henne Frida) for de var enten stampet eller solgt. Bare èn av mange måter å skaffe penger til alkohol på.
Vi er 4 søsken, hvorav den eldste måtte dessverre påta seg morsrollen. Det er nå over 40 år siden. Men jeg opplever fortsatt at hun skal herske og herje, noe jeg ikke tillater. Jeg orker ikke å bli snakket til som om jeg var hjernedød eller mindreårig, det var noe jeg tillot i altfor mange år, inntil en engel av en sykepleier sa; Du må slutte å være andres dørmatte og søplebøtte. AHA-moment..big-time!!
Hun sparket i gang det som kalles grensesetting og jeg er henne evig takknemlig for akkurat dèt. For det at man tillater at andre behandler en dårlig, det sier det meste om hvilket syn og hvilket forhold man har til seg selv. Det er en kamel å svelge for oss alle.
L`Oreal har i mange år kjørt følgende slagord: Fordi du fortjener det. Ja, jeg fortjener å bli behandlet med respekt og omtanke og derfor kuttet jeg forbindelsen til 2 av mine søsken. Nok var nok, det var på tide å luke i bedet. Fjerne ugresset som stjal næringen og lyset som bidro til personlig vekst. Ikke en enkel avgjørelse men akk så nødvendig. En prosess som har vært fylt med sinne, sårhet, skuffelse for tilslutt å ende med aksept. Jeg måtte fordi det var best for meg, og jeg som alle andre fortjener kun det beste.
Ingen får lov til å herje med meg lenger, fordi jeg setter grenser og de som ikke tåler min grensesetting, de har da avslørt at det eneste de var ute etter var noe å herse med! De får finne seg noen andre å leke med! Så enkelt men samtidig så vanskelig er det…
____________________________________________________
Hvis du har en historie du ønsker å dele så send gjerne en mail på: stinemoor_89@hotmail.no
Eller du kan pinge inlegget ditt og jeg publiserer det på siden min, med link til deg. Ping funksjonen finner i sidebaren til høyre i bloggen.
Et innlegg skrevet av Tirill. Her tar hun opp tanker om et viktig tema rundt pyskiske lidelser. Det å ikke bli forstått og føle at de rundt deg ikke tar deg seriøst. Absolutt verdt å lese og ord som virkelig burde være til ettertanke. Les mer fra tirill på bloggen hennes: tiriltutta.blogg.no
Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger så send meg en mail på stinemoor_89@hotmail.no
______________________________________________
Jeg opprettet denne bloggen i 2008, noe som vil si at jeg har blogget litt i rykk og napp, i omtrent 3 år nå. Fra dag én så har jeg vært åpen og ærlig om mine lidelser og utfordringer, og jeg har lagt stor vekt på det å blogge åpent om psykiske helse. Jeg har fått masse positive og flotte tilbakemeldinger opp igjennom årene, men nå har negativiteten tatt så stor overhånd, at jeg valgte å legge ned bloggen for en periode. Jeg har ikke brukt så veldig mye krefter på å fighte tilbake når det kommer til disse menneskene som har lagt meg for hat, men nå er det på tide å ha et lite oppgjør.
Hatmeldinger, latterliggjøringer og hån – er noe av det jeg har opplevd mye av bare det siste året. Ukjente mennesker, bekjente – til og med familiemedlemmer har uttrykt sitt sinne og sin frustrasjon over at jeg klager, syter og later som at jeg er sykere enn det jeg er her på bloggen. Noen har til og med gått så langt som å påstå at jeg faktisk ikke er syk i det hele tatt, jeg er bare lat og udugelig.
Og til det så skal jeg nå komme med et aller siste tilbakeslag, mest fordi jeg har opparbeidet meg et stort sinne mot mennesker som trykker de som til tider allerede ligger nede, enda lenger ned i søla – kun for å føle seg bedre selv. Mennesker som ikke eier empati, forståelse og medfølelse for at noen av oss faktisk ikke har hatt det så greit. Les hvert eneste ord nøye, og tygg de godt:
Hvorfor er du så mye bedre enn meg? Hva gir deg rett til å rakke ned på meg og mitt liv, bare fordi du har en oppfatning om at ting ikke akkurat sånn som jeg sier at de er? Hva er det som gjør at din mening er mer verdt enn min? Og hva har jeg noensinne gjort for å fortjene dine harde ord og hersketeknikker?
Jeg har aldri gjort verden noe vondt. Jeg har kun vært tilstede, jeg har eksistert. Jeg har til og med distansert meg fra samfunnet, venner og familie – fordi jeg har trodd at jeg ikke har vært bra nok og fordi den dårlige selvtilliten min ga meg så mye angst at jeg ikke maktet å være en del av omgivelsene rundt meg.
Foto: weheartit.com
Allerede som 15åring så var jeg hos legen for å fortelle om smertene i kroppen min for første gang. Store muskel- og leddsmerter som viste seg å ikke ha noen rot noe sted, men som ble diagnostisert som «diffus vokseverk». Eneste hjelpen jeg fikk var medisiner.
I tillegg så hadde jeg allerede begynt å merke hvordan det var å leve med sosial angst. Jeg ble mye ertet fordi jeg ble lett flau og rødmet mye. Når jeg da begynte på videregående så ble angsten enda verre. Det var så utrolig mange mennesker å forholde seg til og beskytte seg fra. Sårbarheten min strakk seg så langt at jeg ikke slapp noen inn, og satt opp et skall for å få alle til å tro at jeg hadde det helt fint. Jeg var den som var mest aktiv, lo høyest og tullet mest. Bare for å slippe unna de sårbare momentene som kan inntreffe når man samhandler med andre mennesker. Jeg var for sår til å la noen se meg.
Jeg klarte meg bare i ett og et halvt år på videregående. Angsten og rødmingen ble så ille at jeg gråt meg selv i søvn store deler av hverdagen. Kroppen min skrek etter hvile, og orket egentlig ikke å beskytte seg selv noe mer. Så fant jeg ro og tilflukt i noe mange mennesker tyr til når de har det vondt. Alkohol og medisiner.
Jeg drakk så mye jeg kunne og så ofte jeg kunne. Jeg tok også reseptbelagte medisiner for å forsterke og forlenge rusen. Jeg var aldri sosial med andre mennesker, hvis jeg ikke var full. Selvtilliten min ble bare verre på denne tiden, og jeg endte opp med å nekte meg selv mat. Jeg likte smertene jeg fikk av å ikke spise på tre døgn, og det ga meg ro. Jeg hadde kontroll over noe. Til slutt så veide jeg rundt 47-48 kilo. Normalvekten min er på ca. 70
Jeg fortsatte med å leke lykkelig og frisk ute blant folk, jeg drakk meg til å mots og klarte fint å være både hyper, glad og høylytt på fest. Det var enklest sånn. Da merket ingen hvor tom og ensom jeg egentlig var inni meg.
Foto: weheartit.com
Siden skolegangen ikke gikk som jeg hadde håpet, så havnet jeg først hos sosialkontoret, så hos NAV. Jeg gikk til behandling hos psykolog, fikk medisiner og prøvde så godt jeg kunne å være fysisk aktiv. Jeg trente en del, og drev på med hest. Etterhvert begynte vi også med arbeidsutprøving, og jeg jobbet både som medarbeider på et gamlehjem og som stallhjelp i noen måneder.
Stalljobben var vel den som varte lengst, jeg stortrivdes jo i stallen med alle hestene. Men alle møtene, samhandlingen med kolleger og det faktum at jeg ble utnyttet fordi jeg ikke turte å si nei – gjorde at det endte ganske brått tilslutt. Utenom det har jeg vært på flere kurs, og prøvd å starte opp å skole igjen også. Kort fortalt så starter jeg ved godt mot og prøver så godt jeg kan å «ta meg sammen», men fasaden faller sammen til slutt, og jeg mislykkes i alt jeg gjør. Ikke fordi jeg ikke prøver hardt eller lenge nok, men fordi jeg psykisk sett ikke takler all motgangen. Det blir for mye for meg.
Allerede i 2007 begynte kroppen min å bli utmattet. Jeg hadde jo egen hest, så jeg var jo i stallen hver eneste dag. Så da kroppen plutselig ikke klarte å løfte bøtter med vann og trille tunge trillebårer lenger, så var jeg livredd for at noe var alvorlig galt med meg. Det ble tatt blodprøver på blodprøver, røntgenbilder og tester. Ingenting skulle være galt. Utmattelsen ble verre, og etterhvert tilbrakte jeg 80 % av tiden min i sengen. Angsten var så ille at jeg holdt meg borte fra alt. Venner, familie, butikker, møter, stallen… alt.
Så ble jeg gravid, i 2008. Jeg innså raskt at jeg hadde verdens tyngste jobb foran meg, nemlig det å bli frisk nok til å ta vare på et lite barn. Angsten og utmattelsen ble noe bedre under svangerskapet, men jeg hadde det allikevel utrolig tøft. Motstridende følelser som lykke og skam herjet i kroppen min. Jeg var lykkelig over at jeg bar på verdens største mirakel, og jeg skammet meg fordi jeg kom til å bli en psykisk syk mamma.
23.februar 2009 kom Lucas til verden, og etter en lang og vanskelig fødsel som endte med at jeg måtte opereres i narkose, så fikk jeg fødselsdepresjon. Jeg ble behandlet med medisiner, og den tok knekken på angsten min. Jeg følte meg friere enn noensinne, jeg hadde ikke problemer med å være ute blant folk lengre. Alt gikk som en drøm, bortsett fra at jeg fortsatt ikke hadde krefter. Jeg klarte ikke stå opp om natten med Lucas, jeg klarte ikke være fysisk aktiv og jeg sov mye mer enn hva et «normalt» menneske ville gjort.
Foto: weheartit.com
Så flyttet vi til Hokksund – Tor Erik, Lucas og jeg. Og sakte men sikkert så begynte ting å bli bedre. Ved å få fortiden min på avstand, så klarte jeg stadig å forbedre selvtilliten min. Jeg la om kostholdet, og begynte å innta mye mer kosttilskudd enn tidligere og jeg drakk nesten bare rent vann. Jeg innførte ganske strenge søvnrutiner, og merket fort at jeg fikk mer overskudd. Utredelsene i forhold til utmattelsen og muskel- og leddsmertene mine fortsatte og til slutt så stod legen min ovenfor et valg:
Å diagnostisere meg med enten kronisk tretthetssyndrom eller fibromyalgi.
På grunn av mine symptomer og smerter så falt valget på det siste. Medisiner ble prøvd ut og jeg ble igjen anbefalt arbeidsutprøving. Og jeg ga det et forsøk, som dessverre ikke varte så lenge. Problemet mitt er at jeg har en såkalt sensitiv personlighet i tillegg til angsten, noe som vil si at jeg sliter veldig med å forholde meg til andre mennesker over lengre perioder. Jeg får tilslutt så mye angst og dårlige tanker at jeg stikker kjepper i hjulene for meg selv.
Jeg startet opp hos psykiater igjen i september i år, og hun holder fortsatt på å revurdere og utrede meg på nytt i forhold til mine diagnoser. Og jeg kunne fortalt dere alle om hvordan det ligger an, men jeg vil ikke uttale meg om uferdig arbeide.
Poenget mitt med å fortelle dere denne historien, er at jeg vil vise dere alle hvor langt jeg faktisk har kommet. Jeg blir til dags dato beskyldt for og bare sitte på ræva og motta penger fra NAV, når virkeligheten er en helt annen. At jeg klager og syter over smertene mine, når det eneste jeg gjør er å være ærlig om dem.
Det betyr bare at jeg gjør mitt aller beste for å ha et så normalt liv som mulig, til tross for mine utfordringer. Og jeg skjønner det at jeg utsetter meg selv for mye drittkasting ved å skrive en blogg, men det er ikke dermed sagt at jeg fortjener det.
Foto: weheartit.com
Og en ting jeg har lurt på en stund, får ikke folk som er fysisk skadet og ikke klarer å jobbe/gå skole, også penger fra NAV? Koster ikke de samfunnet like mye penger som det jeg gjør? Hva er forskjellen på meg og en som f.eks. har ødelagt rygg? At mine smerter og arr ikke synes på kroppen? Ja, nemlig.
Jeg er faktisk jævlig stolt over hvor langt jeg har kommet, og det er det ingen som vil klare å ta ifra meg. Jeg har jobbet ræva av meg hele veien, og det er det heller ingen som kan si noe på. Hadde jeg vært en lat, udugelig hypokonder, så ville jeg antagelig fortsatt ligget i senga og spist meg enda feitere – istedenfor at jeg går i møter hos flere forskjellige instanser, for å komme meg opp og frem her i livet.
Jeg har fremtidsdrømmer jeg, akkurat som alle andre. Forskjellen på meg og kanskje deg, er at jeg må være realistisk i forhold til mine utfordringer. Det betyr ikke at jeg legger skylden på diagnosene mine for å slippe arbeid, det betyr bare at jeg noe å støtte meg til om noe skulle gå galt. For verden er tøffere når man er psykisk syk. Men den er langt ifra umulig.
Og forresten, dere som «kjenner meg»… har dere noen gang sett noe annet enn den fasaden jeg setter opp for å overleve ute blant folk? Har dere sett meg på mitt aller verste, når jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å ta telefonen når den ringte, i frykt for å bli latterliggjort av personen i andre enden? Har dere noensinne snakket med meg om ting som stikker litt dypere enn hva vi spiste til middag i går og hvordan været er i dag? Nei.
Og hvordan kan dere tro at deres meninger og observeringer er mer korrekt enn den som et utført av leger, sykehuspersonell, psykologer og psykiatere? Tror dere helt ærlig at jeg ville fått lov til å fortsette hos psykolog og ha NAV som eneste inntekt – om problemene mine ikke var reelle? Det sier jo i så fall veldig mye om hvor høyt dere setter dere selv og deres meninger. Bare husk at jeg aldri glemmer, og at det å prøve å drukne meg i deres egen usikkerhet, det funker jævlig dårlig. For til syvende og sist så er jeg sterkere enn dere, for jeg har opplevd mer enn hva dere faktisk vet – og jeg har ikke tenkt til å la det stoppe meg. Jeg har tenkt til å gjøre en forskjell.
Grunnen til at jeg først kalte bloggen min for – Ærlig talt, var at jeg hadde bestemt meg for å være ærlig om alt jeg skulle skrive, og ikke stikke noe under en stol. Psykisk helse blir alt for ofte tidd ihjel, og det vil jeg være med på å gjøre en forskjell på. Forandringer vil ikke skje ved at folk fortsetter med å holde problemene sine for seg selv. Det skal ikke være et tabu å ha det vondt, enten det er psykisk eller fysisk.
Foto: weheartit.com
Alle har vi våre utfordringer, og det har vi all slags rett til å takle på akkurat den måten vi vil. Og den oppfatningen folk har om at man ikke er syk om man har levd et noenlunde normalt liv utad, den er nødt til å bli snudd om på. Det er mye som skjer bak husets fire vegger, og uansett hva en person har opplevd, så er det mye man faktisk ikke kan noe for at man sliter med.
Folk må skjønne at genetikk og arv spiller en forferdelig stor rolle når det kommer til psykisk helse og at man faktisk ikke velger verken utseende, fysikk eller psyke den dagen vi blir født. Man er nødt til å spille med de kortene man får, rett og slett. Det er vårt liv og våre historier som skal skrives. Hva du gjør med deg og ditt liv – det er opp til deg.
Et sterkt innlegg sendt inn av jævla meninger. Jeg finner ikke noe kommentar felt på siden, så får ikke kommentart dette eller andre innlegg som blir skrevet (?) men vil bare si at jeg syns det er kjempe sterkt å lese om opplevelsene og følelsene til denne personen. Jeg føler virkelig med henne, og håper virkelig at ting kan falle på plass i livet hennes…les flere innlegg fra henne her
Foto: google
Jeg har ikke sett min egen far og min lillesøster på over 5 år. Ironisk nok så bor de kun en ti minutters gåtur fra mitt eget hjem. Hvorfor har jeg ikke sett dem på 5 år? Fordi jeg har valgt det selv. Jeg drømte om min søster i natt, jeg drømte at hun var en sunn jente, med den naturlige hårfargen sin og et lærevillig smil rundt munnen sin. Jeg husker at jeg ville lære henne ting jeg hadde lært siden sist jeg så henne. Jeg husker at jeg ville ta henne med på reiser, på turer. På alt mulig! Og hun ville til og med være med! Vi var søstre igjen for et lite øyeblikk.
Jeg har også drømt om min far, men ikke nylig. Noen ganger har jeg drømt meg til skremmende scenarioer, hvor han har hugget opp lik og samlet på kroppsdeler med en fremmed mannskikkelse. Andre ganger har jeg drømt at vi har drukket sammen, men stemningen i drømmene har alltid vært negativt ladet. Drømmene om min far er vage. Men sist natt, drømmen om min søster, var den første jeg har hatt om henne hittil i livet, og den var ikke vag. Heller ikke negativ.
Min familie er ødelagt. Min far er ødelagt. Min lillesøster er ødelagt. Som en favorittleke som ikke kan limes sammen igjen. Min far og min lillesøster er forferdelige mennesker. De lever sammen og skaffer dop sammen. Her er det ikke snakk om noe hasj og piller. Her er det snakk om tunge rusmidler. Med sprøyter. Med pulver. Med piller. Med alt. Alt som kan oppdrives blir inntatt.
Foto: nrk.no
Min lillesøster har rust seg siden hun var 9 år. Barnevernet lot henne bli 18, selv om vi hadde vært under barnevernet siden jeg var 12. Min søster er analektisk, hun har ingen drømmer, hun har aldri hatt jobb, skikkelig skolegang, eller gjort noe fornuftig i hele sin levetid. Hun sitter sammen med min far og bare eksisterer. Min far har gjort henne slik. Han har ikke gjort noe for at barnet han skapte sammen med min mor fikk en fair sjanse i denne verdenen.
Jeg sitter å venter på en telefon, hver dag, at nå, er en av de død. Eller begge. Noen ganger vil jeg at min far skal ta selvmord. Ikke fordi jeg vil at han skal dø, men fordi at det er jo ikke noe vits i at han lever! Ingen vil eller kan hjelpe dem ut av dette helvetet, så hvorfor kan ikke han bare dø? Han dusjer ikke, han spiser ikke skikkelig, han sover ikke skikkelig, han vil ikke gå til tannlegen, han vil ikke noe som helst utenom å ruse seg. Min mor må ha klar halspastiller i bilen når hun skal hente ham, fordi han har så dårlig munnhygiene. De klarer ikke engang gjøre husarbeid. Så hvorfor i helvete er det vits i at han sitter i stuen sin og kun konsumerer, og ikke gjør noe som helst fornuftig? Ja, hva vet jeg vel om det, siden jeg ikke har sett eller snakket med dem på 5 år? Jeg følger med dem, uten at de er klar over det.
Hvor gale må det egentlig bli før noen kommer å henter begge, låser dem inn og tvinger dem til å bli rusfrie? Dette er noe de tydelig ikke klarer på egenhånd. LAR? FUCK, LAR! Jeg har ikke sett noen bli friske i familien min ved hjelp av det rustiltaket, og alle andre såkalte tiltak de har halvhjertet prøvd seg på opp igjennom årene. Jeg har til og med forsøkt å få min søster tvangsinnlagt ved hjelp av advokat. Det gikk dårlig. Hun har fått livet sitt ødelagt. Min far har ødelagt sitt eget liv og dratt henne med ned i det ensomme tomrommet sitt. Jeg har lenge tenkt på å skrive brev til dem. Men et brev kan ikke redde disse menneskene. Det er kun ønsketenkning.. Jeg ser alt svart på hvitt, dessverre gjør ingen andre det.. De er jo tross alt bare syk sier de.. Ikke mer enn det tydeligvis..
______________________________________________________
Hvis du har en historie du ønsker å dele så send gjerne en mail på: stinemoor_89@hotmail.no
Eller du kan pinge inlegget ditt og jeg publiserer det på siden min, med link til deg. Ping funksjonen finner nederst på bloggen.
Jeg fikk en kommentar på dette inlegget som jeg ønsker å dele i et eget inlegg. Her tar hun får seg psyiske problemer som fører til et usunt bilde av seg seg og et usunt forhold til mat. Hun tar også opp hvordan det er å leve i et forhold sammen med en som er nedlatene og psykisk voldelig, og hva slags effekt det har på en person. Takk for at jeg fikk lov til å dele din historie:
- Bilde: Hamar krisesenter.no
En ting jeg alltid blir irritert over når det kommer til folk sitt syn på overvektige er at de alltid skal legge til «dum». Som om fettet på kroppen har fortært hjernecellene til folk. Greit nok så sier det jo mer om de som sier det, men om noen får høre noe ofte nok så tror de på det selv.
Jeg har fått oppleve begge sider; både det å være for tynn, og det å være overvektig. For 2 år siden var jeg slank, men takket være min partner så følte jeg meg tykk og stygg. jeg fikk høre hele tiden at rumpen og lårene mine var store, men det var ok. Han hadde ikke noe imot at det var så mye fett på kroppen min, for han likte meg best for mitt indre meg!
Hele tiden innprentet han at jeg var tykk, men kamuflerte det som smiger. Dette førte til at jeg ble undervektig ganske fort. Når jeg ser på bildene fra den tiden så er det rart jeg ikke så hvor stygt det var med bein som stakk ut, men det eneste jeg så da var at jeg var fremdeles for tykk. Jeg kunne ta av litt til, så ville jeg bli finere i hans øyne.
Han var en manipulativ drittsekk som brøt ned min personlighet på alle punkt, og jeg ble som en vandrende robot som gjorde alt for og tilfredsstille hans krav, men ingen av mine var det en gang snakk om.
Heldigvis så førte en del situasjoner til at jeg fikk åpnet øynene mine for hvor stor drittsekk han var, og han fikk beskjed om å flytte. Men jeg gikk inn i en depresjon som ville forandre meg mer enn jeg ante. Han var min første store kjærlighet, og jeg fikk også min første store kjærlighetssorg. At kjærlighet kunne ødelegge et menneske så mye ville jeg aldri trodd og min trøst ble mat. Jeg holdt ikke tilbake på noe som helst og gav rett og slett faen i alt.
Hver kilo jeg har ekstra, er en kilo for hver tåre jeg ikke har grått og for hver vonde tanke jeg har fortrengt.
Så nå sitter jeg her 1.5 år senere, fremdeles skadet av hvordan eksen min behandlet meg, Fremdeles ikke «meg» enda. I tillegg så er jeg feit, jeg er stygg, jeg klarer ikke å se den bleikfeite ekle kroppen min i speilet. jeg føler meg som jeg er 120kg tung og 140 cm høy. Jeg har overhodet ikke troen på at noen som helst kan se på meg og tenke noe annet enn «fy faen så stygg hun er.»
Hvorfor det? Bare fordi jeg har dårlig selvbilde nå? Nei, for det er slik det er i dag, det er slik jeg er, slik «alle» er. Er du overvektig så er du en taper. Har du vært slank og så blitt tykk så er du jo en enda større taper! Og alle forstå-seg-påerne er bare helt forferdelig å høre på «bare å spise mindre» «bare å gå en tur» bare, bare, bare…
MEN det er ikke bare, bare når man enda sliter psykisk, når det har helt låst seg i hodet, når jeg vet akkurat hva jeg skulle gjort for å klare å bli «meg igjen» både psykisk og fysisk. Men jeg klarer ikke, for jeg stopper tankene og tårene ved å åpne kjøkkenskuffene, for jeg klarer bare ikke å skulle ta de tankene alene, jeg har ingen andre.
Bilde: slankmegflat.blogg.no
Tilbake til den tid da jeg var meg selv fullt ut, for 4 år siden og bakover. Jeg var en sterk person, utrolig selvstendig og frempå egentlig. Slik har jeg vært helt siden ungdomsskolen. Om jeg ville ha på meg kjole selv om absolutt ingen andre brukte det, ja så gjorde jeg det. Jeg var absolutt ikke en av de populære på den tiden, så det rare var at med de tingene jeg gjorde, så påvirket jeg faktisk de andre, for plutselig så var det andre som turte å bruke kjole også (det hadde ikke vært noen før meg som hadde brukt det før).
Jeg hadde ingen frykt for å stikke meg ut og være annerledes, tvert i mot så følte jeg meg sterkere når jeg var den som var annerledes (Les: Var MEG, men da var jeg så absolutt annerledes) for jeg turte, mens de andre bare var redd for og ikke passe inn. Slik fortsatte jeg å utvikle meg til en selvstendig og sterk kvinne. Jeg var egentlig fornøy med meg selv, til tross for at jeg ikke var på den «perfekte» vekten.
Psykisk vold er helt forferdelig og det etterlater seg store og stygge arr i sjelen!
Det eneste jeg hadde manglet i alle de årene var ekte kjærlighet fra en gutt/mann. For selv om jeg var sterk på alle andre punkter, så hadde jeg pga. en del hendelser, fått for meg at ingen mann kunne elske meg, og jeg ble heller aldri forelsket! Jeg lullet meg inn i de tankene og forsonet meg med dem, selv om jeg drømte om å kunne elske og bli elsket, så ville det jo alltid bare være en vill drøm.
I de årene som gikk så hadde jeg venner, bekjente, søskenbarn osv som hadde voldelige menn, sjalu menn, mishandlende menn og reglen er enda lenger med hva drittsekker jeg fikk høre om OG som jeg møtte. Jeg tenkte for meg selv at JEG ville i hvert fall ikke bli en av dem som skulle bli mishandlet på noen måte, JEG var så selvsikker på mange punkt at JEG ville ikke være den som bukket under for en mann! Ja, så uvitende kan man være…
Når HAN kom inn i mitt liv så ble jeg tatt med storm. Han hadde de mest fantastiske øyner jeg hadde sett, han smilte og gav meg alltid gode ord. Jeg var så fantastisk, så ulik alle andre kvinner, eller horer som han ofte kalte dem. Han brukte store ord om alt han ville gjøre for meg, for vår fremtidige familie, han elsket meg så mye at han ville gjerne ha ofret livet for meg om det måtte til. Og som ordtaket sier «kjærlighet gjør blind.»
Jeg så ikke hvordan han lurte meg inn i fella si, så ikke hvordan «du er perfekt» sakte ble forandret til «du har så jucy tykk rumpe» og verre. Det var på alle punkter han gjorde det slik. Og selv om han til stadighet gav klar beskjed om at jeg ikke kunne bruke de og de klærne, ha visse frisyrer o.l. for det var stygt eller horete, ja så hadde jeg søren ikke noe med å fortelle han hvordan han skulle være
Jeg var dum nok til å fortelle at han såg ikke bra ut da han hadde stort villt heldekkende skjegg, og de gangene han skinnet alt håret bortsett fra en firkant bake på hodet!? og andre lignenede ting.
-Bilde: Google
Jeg kunne nok fortsatt lenge med å fortelle alt han gjorde, men det får jeg ta et annet sted og annen tid. For det jeg ville frem til er hvordan èn mann kan ødelegge et menneske bare ved å snakke nedsettende. Tenk at de ordene som gav uttrykk for at jeg var for tykk (for det var der han begynte sin manipulasjon av meg), var den spiren som skulle til for å begynne ødeleggelsen av meg. Tenk at jeg som ikke var redd for noe, skulle bli en av de som ble hjernevasket til å føle meg ubrukelig, dum, at jeg aldri gjorde nok (selv om jeg også i ettertid ser at jeg gjorde faen meg alt, til og med forsørget den jævelen) og ikke minst FEIT. Jeg brukte klær i en størrelse så liten som jeg aldri før i hele mitt liv hadde brukt, kinnene mine gikk nærmest innover en periode. Jeg følte det som en seier de gangene jeg klarte å gå 2-3 dager uten mat, og jeg ville bli slik han ønsket å ha meg om jeg bare ble tynnere.
Nå i ettertid så har jeg så mange ganger ønsket at han heller hadde slått til meg, for da hadde jeg følt på kroppen hva han gjorde. Da hadde jeg også hatt bevis; for prøv å gå til politiet og anmeld en person for psykisk vold! Det er visst bare en vits, selv om du har flere vitner som kan fortelle hva han gjorde!
Jeg har alltid hatt den innstillingen at det som ikke dreper meg vil gjøre meg sterkere, men at jeg må bruke så lang tid på å bli sterk igjen overrasker meg. Men det rare er at nå som jeg er overvektig så er jeg tross alt mer klar over hvordan jeg ser ut, enn da jeg var undervektig og følte meg feit.
Nå har kampen for å gå ned til normal vekt begynt, men jeg føler andre folk sitt blikk mer enn ofte nok. Det blikket som sier «herregud så feit hun har blitt siden i fjor.» det blikket som gjør at jeg ikke har lyst å være ute blant folk, gå turer og være sosial. Hver kilo jeg har ekstra, er en kilo for hver tåre jeg ikke har grått og for hver vonde tanke jeg har fortrengt. Selv om jeg vet at eneste måten at både kiloene og smerten skal forsvinne på er å snakke om det vonde, så klarer jeg det ikke nå. Det passer aldri, og jeg har egentlig ingen jeg har lyst å snakke med om hva som skjedde, om hvordan jeg følte og føler meg. For først vil jeg bli slank igjen, for de slanke er jo lykkeligere, og det er lettere å snakke om overvekten når den ikke er der lenger.
Nå sitter jeg altså her og spiser dagens måltid nr 2: En boks tunfisk og et stoooort glass vann. Smaker det godt? nei søren heller, men det har bare 110 kalorier, ingen karbohydrater, og til middag blir det bare ren fisk med grønnsaker, i en «baby porsjon» og jeg skal spise atter en tunfisk boks til kvelds. Sunt? Nei, sikkert ikke, men det blir så få kalorier at da MÅ kiloene renne av, og jeg kan bli lykkelig igjen?
(Selvbedrag er en god venn som gjør litt vondt)
/ Cecilie Linn
____________________________________________________
Hvis du har en historie du ønsker å dele så send gjerne en mail på: stinemoor_89@hotmail.no
Eller du kan pinge inlegget ditt og jeg publiserer det på siden min, med link til deg. Ping funksjonen finner nederst på bloggen.
Jeg ønsker å dele en historie fra en leser som har opplevd å bli mobbet. Ettervirkningen av mobbing kan sitte igjen i flere år, noen ganger forsvinner det aldri. En historie til ettertanke:
-Google
Alt startet når jeg var rundt 9 år og vi flyttet fra storbyen til en liten plass i Rogaland. Jeg var ikke høye jenta og vi flyttet inn i et gammelt hus. Både høyden og huset skulle vise seg å være et problem for meg fremover. Ieg ante fred og ingen fare da vi flyttet til den nye plassen. Jeg begynte i 4.klasse og gledet meg til å bli kjent med de nye klassekameratene mine, men det skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg hadde forventet.
Noen uker etter min første skoledag fikk jeg tilsendt en lapp i timen, jeg så meg rundt i klasserommet for å finne ut hvem som sendte den, men kunne ikke se det. Jeg brettet opp lappen og så at det sto «Hei dverg» med store røde bokstaver, husker det som det var i går. Jeg tok meg ikke så nær av det og bare smilte og latet som ingenting. Årene gikk og kallenavnet mitt ble etterhvert «dverg», men det viste seg at «dverg» kallenavnet ikke skulle bli det eneste problemet mitt, de begynte å gå rett på meg å si «oi, jeg så deg ikke.»
Siden jeg var fra Stavanger og hadde stavangerdialekt så mobbet de meg for at jeg var utlendig og jeg snakket feil, de kommenterte stadig «vi kaller det sånn og ikke sånn» osv. Deretter begynte de å kalle meg fattig, sa at jeg var fattig fordi jeg bodde i et gammelt hus og ikke hadde merkeklær.
Verst av alt så nektet jeg å si i fra de første årene, de sa at vis jeg bislet så var jeg en «bisletut» og jeg orket ikke å ha mer på samvittigheten. Jeg begynte å lyge masse for å få en positiv oppmerksomhet av læreren siden alle elevene i klassen var imot meg. Jeg fant opp ting som ikke var sanne, men da ente det opp med at jeg ble mobbet for det også. De kalte meg løgnhals, de tok stadig opp tingene jeg hadde sagt og lo av det.
Nå har jeg en kjæreste, fantastiske venner og en flott familie som støtter meg til alle tider, det eneste som mangler er selvtelitt, selvbilde og troen på meg selv. Er det noen der ute som mobber andre, så slutt, dere aner ikke hvor mye dere ødelegger!
Livet føltes så ubrukelig til tider. Lysten til å gå på skolen var enormt liten og jeg følte meg som et lite frø i Atlanterhavet. Jeg nektet fremdeles å gi beskjed til noen voksne. I 6 klasse begynte jeg med BH og da fant de ut at jeg hadde moren min sin bh, hvorfor vet jeg ikke. Etterpå våget jeg ikke å gå med BH, jeg ville heller gå med sports-bh fordi jeg var redd for at jeg skulle bli mobbet ende mer.
Deretter begynte de å stenge meg ute, når jeg prøvde å ta kontakt med dem eller bli med dem så snudde de ryggen til meg og gikk videre. De slengte drit om meg når jeg var til stede og snakket bak ryggen min til alle tider. Kviskret og tisket hele tiden mens de pekte på meg. Jeg følte meg så enormt liten. Jeg hadde jo ingen venner, for hele klassen var imot meg.
I 7.klasse fikk jeg min første «ekte» kjæreste fra Stavanger, men i følge klassekameratene mine diktet jeg ham opp, han fantes ikke fordi de ikke hadde sett ham. Han var flere ganger på besøk, men allikevel fantes han ikke. Ikke nok med det men de kommenterte utseendet mitt, kalte meg stygg, ekkel og feit. I 10.klasse var jeg en ekte «loner», jeg visste ikke hvordan jeg kunne ta kontakt med klassekameratene mine og jeg våget ikke snakke med dem fordi jeg var redd at de skulle finne noe å mobbe meg for. På 10.klassefesten var jeg lykkelig, endelig skulle jeg få en annen klasse og kanskje jeg kunne få noen nye venner.
Den dag i dag har jeg blitt lærling og lever et nok så bra liv, selv om de tidligere årene med mobbing har påvirket meg ekstremt. Jeg sliter med lavt selvbilde og selvtillit. Noen av mobberne har beklaget seg for det de har gjort og jeg kan snakke med dem sånn som alle andre venner, mens andre slenger fremdeles stygge blikk mot meg og kan ikke en gang si hei, mens noen sier hei og bare later som ingenting.
-Google
Mobbingen har gjort meg svak og jeg tar alltid frekke og stygge ting personlig selv om det kanskje ikke er ment personlig. Jeg er redd for at folk skal si at jeg er stygg, ekkel og feit, derfor har jeg problemer med og eventuelt legge ut bilder på bloggen min, ta imot komplimenter og slike ting. Jeg sliter med å kunne kommunisere med folk og jeg ble en tid «bitchi» på grunn av at jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle ting, så derfor taklet jeg det med sinne og frustrasjon. Jeg snakket med folk om problemene og da ble jeg en som bare «baksnakket» folk. Det har alltid vert noe og problemer følger stadig med, jeg er sliten, trøtt og lei av alt tullet.
Nå har jeg en kjæreste, fantastiske venner og en flott familie som støtter meg til alle tider, det eneste som mangler er selvtelitt, selvbilde og troen på meg selv. Er det noen der ute som mobber andre, så slutt, dere aner ikke hvor mye dere ødelegger!
/Anonym
____________________________________________________
Hvis du har en historie du ønsker å dele så send gjerne en mail på: stinemoor_89@hotmail.no
