Innlegget til Elisabeth Norheim om småbarnsforeldre har spredd seg som ild i tørt gress på internett. Mange reagerer med et kraftig sinne og begynner også å klage på oss barnløse fjotter som ikke tar hensyn.

I korte trekk så handler innlegget til Norheim om Småbarnsforeldre som ødelegger et ellers koselig kafé besøk, med skrikende dritt unger som de prøver å prakke på resten av verden, og ja, jeg er helt enig. Som hun så fint sier: ”Du er programmert til å like barnet ditt, selv om det skulle vært Lucifer i forkledning, mens resten av befolkningen, de verken trenger eller vil like barnet ditt som ødelegger et ellers fredelig og koselig kafébesøk!”

Nei, selv har jeg ikke barn, og ja, disse tankene vil sikkert endre seg med tiden, men her og nå så har jeg svært lite til overs for skrikende unger, ammende mødre og illeluktende bleier i det offentlige rom! En ting er sikkert, og det er at når jeg får barn så skal jeg ta hensyn til de rundt meg. Ethvert oppegående menneske må da forstå at det ikke er en djevel av en unge man ønsker å sitte ved siden av på kafé! Ei heller en mor som plutselig ikke lenger har problemer med å brette frem puppen hvor enn hun går!

Ikke minst så er det ikke særlig interessant å få ungen til andre påtvunget. Jeg liker ikke å kommunisere med barn, jeg klarer ikke å kommunisere med voksne en gang, hvordan i all verden skal jeg kunne kommunisere med noen som er enda mindre sosial intelligent enn meg selv? Jeg får angst, når ungene kommer løpende mot meg, står foran meg å plager meg, mens jeg ikke ønsker annet enn fred, og hvor foreldrene gliser fra øre til øre og tror at jeg har interesse av å sitte sammen med barna deres.  Jeg vil bare forsvinne i et mørkt hull. Det er ikke en selvfølge at alle ønsker å holde, se på eller prate med ungene deres. Skulle likt å sett reaksjonene om jeg tok med meg beistet av en rottweiler på kafé og lot han løpe rundt å hilse på alle, da hadde det nok vært en helt annen tone!

Jeg er glad i unger, men ikke hvem som helst sine unger. KUN min egen og vennene mine sine (med unntak av et par småjævler). De andre ungene er more or less kun en pain in the ass. Eller retterer sagt – foreldrene er irriterende. – Elisabeth Norheim

Jeg er sikker på at de som er småbarnsforeldre satt med samme tanker selv når de var barnløse. ”For en dritt unge, skal den ikke snart holde kjeft?” Jeg vil jo si at Norheim har forstått det, hun har barn selv og med disse holdningene så antar jeg selvsagt at hun er av den typen som tar hensyn og fjerner ungen sin hvis den på noen måter forstyrrer de rundt henne!

Men selvsagt skal denne respekten gå begge veier, selv om man ikke har barn, så betyr ikke det at man kan løpe ned høygravide hvaler av noen kvinnfolk på gata, eller at man selv ellers kan gjøre som man vil i det offentlige.

Det er vel en del uskrevne regler når det kommer til hvordan man skal oppføre seg når man er ute blant folk, deriblant så skal man ta hensyn og vise respekt for de rundt seg, både med og uten unger!

Det er veldig mye sannhet det Norheim skriver, men en sannhet som er satt veldig på spissen! Jeg velger å ta innlegget hennes med en klype salt. Ja, jeg velger til og med å trekke litt på smilebåndet, en god latter forlenger livet! Jeg vil anta at de som hisser seg opp over dette, er de som føler seg truffet av det hun skriver!

Kilder: queen.nablogg.no