Så fort jeg begir meg ut på noe, eller bare tenker på noe som for meg er ubehagelig så brer panikken seg i meg som lyn fra klar himmel. Bare tanken får meg til å grøsse, og selv om jeg i utgangspunktet ikke nødvendigvis alltid skal gjøre det jeg tenker på, så får jeg likevel panikk, for tanken på å faktisk gjøre det er så skremmende at kroppen nesten kortslutter!
Bare det i seg selv er en enorm påkjenning for meg, så når jeg da vet at for å overvinne enhver frykt så kreves det at jeg faktisk eksponerer meg for det som skremmer meg, så er det veldig vondt å vite at jeg i så stor grad ikke klarer å gjøre dette! Enda mindre hjelper det å ha en depresjon hengende over seg, og som er klar til å slå deg ut når du minst venter det!
Legen sitter på andre siden, ser på meg og skal i beste mening prøve å belære meg om hvordan jeg skal overvinne angsten. Det vrenger seg inni meg av å sitte overfor et menneske som mest sannsynlig ikke har den fjerneste ide om hva det faktisk innebærer å gå i mine sko. Ja, du har sikkert lest hundrevis av bøker, sett hundrevis av mennesker med angst, og som meg så vet også du i praksis hva som må til for å overvinne det ene og det andre, men det er ikke dermed sagt at det bare er å gå ut å gjøre det!
Når du gang på gang forsøker å ta et skritt frem, et skritt som for deg virker som det mest naturlige skritt i hele verden, men som for meg er som å bestige Mount Everest, så er det ikke gitt at dette er et skritt jeg orker å ta hver dag. Tenk deg om du skulle bestige Mount Everest hver dag, flere ganger til dagen, det er bare ikke mulig!
Det er så mye jeg har lyst til, jeg har egentlig veldig store ambisjoner, mange drømmer, store drømmer. Men jeg har dager hvor jeg ikke en gang klarer å ta en lusen tur på butikken, hvordan i all verden skal jeg da klare å gjøre noe med ambisjonene mine som innebærer hard og kontinuerlig jobbing? Noe jeg virkelig ikke er i stand til akkurat nå, noe jeg heller ikke har vært i stand til på veldig mange år. Når jeg da ser at prognosen blir dårligere og dårligere og årene begynner å ta meg igjen, så kjenner jeg på nytt en panisk følelse som tar fatt i kroppen. – Sa jenta på 23 år, som i utgangspunktet har hele livet foran seg – Men tanken på å ikke få noe ut av livet, bare fortsette å leve slik som dette i enda noen år, den er bare helt uutholdelig.
Tror jeg har kommet i en tidlig førtiårs krise:
Jeg ser for meg at jeg en gang vil ha barn, – ja, du hørte riktig - noe jeg ønsker å få før jeg bikker midten av tredve årene. Jeg vet ikke om det har noe med at alle rundt meg popper ut unge etter unge, eller det faktum at jeg befinner meg i en tidlig førtiårskrise, så tikker den biologiske klokken min, og den forteller meg at når jeg begynner å bikke 25 så er det på tide å tenke på å bli gravid. Skal jeg først anskaffe meg en skittkid så kan jeg like greit få to av dem slik at de kan holde hverandre med selskap. To unger er selvsagt noe som er tidkrevende, ikke bare må du gå å ruge på denne ungen i ni måneder, du må også vie mesteparten av din tid til den når den kommer ut.
Hvis jeg da først vil være gift, ha en utdannelse og i tilegg utrette flere av mine drømmer, hvorpå en av disse drømmene er å reise verden rundt, og alt dette innen jeg er 25-26 år, så sier det seg selv at tiden ikke strekker til. Man trenger ikke å være professor for å forstå dette. For ikke å glemme at jeg ønsker å være sånn tålig psykisk oppegående før jeg bringer et stakkars barn inn i en allerede syk verden.
Jeg vet innerst inne at dette er helt absurde tanker, men dette er ting som virkelig bekymrer meg, for når jeg er i en alder av 23 uten utdannelse og uten evne til å i det hele tatt jobbe for øyeblikket så er det ikke rart at man begynner å få panikk over tiden. Livet varer ikke evig, og jeg drømmer om å kunne få litt utbytte av livet mens jeg enda har det, gjerne før jeg blir 80 år å ligger i et mørkt kott på et råttent eldresenter. Og når jeg først ligger der og råtner så har jeg veldig lyst å råtne med et smil om munnen, vel vitende om at jeg har utnyttet livet til det fulleste!
Hodet overstrømmes av tanker, likevel så føles det så tomt. Hele meg er et stort tomrom som venter på å bli fylt. Fylt av hva spør du? – Glede, latter, vilje, styrke, mot, tiltak, tanker, følelser…..
Missforstå meg rett, jeg har da følelser, alt for mange av dem. Men i negativ forstand. Negativiteten tar liksom over kroppen, som om jeg blir besatt. Etter en stund blir kroppen så sliten at den ikke lenger orker å holde på det negative en gang, det blir bare tomt. Fylt opp av likegyldighet til alt. Ingenting gir mening, ingenting føles riktig, eller nødvendig. Alt er bare et ork, et kaos og en endeløs smerte.
Foto: en.wikipedia.org
Jeg er så lei av å gå med disse følelsene, den evig runddansen som tar for seg glede, smerte og likegyldighet fortere enn du kan stave likegyldig. Opp, ned, frem og tilbake. Nedturen veier som regel tyngst. Den setter seg kraftigere enn oppturen. Fører til at livet sakte men sikkert dras ut av meg, plutselig sitter jeg hjemme i sofakroken min som en zombie fra walking dead!
Det er så mye jeg har lyst til, men jeg klarer ikke. Jeg vet hvordan jeg skal og kan utføre det jeg så inderlig ønsker, men det å faktisk utføre det i praksis blir p
lutselig helt umulig. Hvorfor? Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig? Jeg VET jo alt som må gjøres, jeg vet hvordan og hvorfor, likevel så sitter jeg her som en skygge av meg selv som ikke vet forskjell på verken opp eller ned, tid eller rom og spør: hvorfor!?
Denne tilstanden, denne ut av deg selv opplevelsen, den kan ikke beskrives. Det er så ufattelig vanskelig å sette ord på hva som faktisk skjer i et kaotisk sinn, i mitt kaotiske sinn. Jeg forstår det ikke selv, jeg bare opplever det, og sitter igjen med så alt for mange ubesvarte spørsmål, som jeg likevel har svaret på. Det gir ikke mening!
Jeg er LEI!
Lei av meg selv,
lei av å ikke føle meg tilstrekkelig noe sted.
Lei av å føle meg udugelig,
lei av å føle meg svak.
Lei av å ikke være tilgjengelig,
lei av smerte, angst og mørke tanker.
Lei av å være en 23 år gammel jente som står på stedet hvil.
Lei av å være fanget mellom to verdener uten å klare å bryte ut av den ene!
Til deg som sier at overvektige bare må få selvdisiplin, kontroll og slutte å spise så mye som de gjør. Til deg
som tror at det eneste som gjør dem feite er at de er dumme og ikke forstår at man ikke må spise så mye hvis man vil holde vekten. Til deg som tror at alle er helt like og med det sitter med samme utgangspunkt.
Til deg som tror at ”hvis en klarer det, så klarer alle det like lett” ja, jeg snakker til deg ja. Er det slik at du mangler totalt innsikt, at du lukker øynene for de som ikke takler livet akkurat slik du gjør, eller er du rett og slett bare dum?
Du som sier at feite folk er slappe og viljesvake? Sier du det samme om anorektikere og bulimikere? Her også er det jo ”bare” selvdisiplin det er snakk om. Det er jo faktisk bare å putte denne maten i munnen og tygge den som alle andre er det ikke?
En spiseforstyrrelse er en spiseforstyrrelse, enten du går opp eller ned i vekt av den. Det ligger i psyken og det er som regel dype og såre arr som har ført til dette destruktive handlingsmønsteret!
I stede for å rakke ned på personer som sliter, strekk heller ut en hand, vis sympati og forståese!
Ja, alt handler om viljestyrke, men en annen viktig faktor som spiller inn er forutsetningene til hvert individ, bakgrunnen og hva som gjør at man lever i et destruktivt mønster. Roma ble ikke bygget på en dag, en ødelagt psyke blir dermed heller ikke fikset på en dag. Det krever et mot og en styrke som du ikke kan forestille deg. Et mot og en styrke ikke alle har, en styrke man må gå i seg selv for å finne, og noen må gå lenger enn andre før den dukker opp!
Ingen andre enn oss selv kan gjøre disse endingene som kreves for å gå ned i vekt, men det er ikke dermed sagt at det vil skje over natten, at et menneske bare våkner opp og plutselig er innstilt på å sette i gang en krig med seg selv og sine demoner. Det krever har jobbing både fysisk og mentalt, og det krever et langt og viktig forarbeid for å komme til det endelige slaget!
Så til deg som tror at fedme er en selvforskylt ”gode” som det bare er å gjøre noe med, NEI, det er ikke så enkelt, livet, verden og psyken er ikke så sort hvitt, og hadde det vært slik, så hadde det ikke vært problemer i denne verden. Jeg vil derfor anbefale deg, din ignorante idiot, om å slå opp i noen bøker, les litt om problemstillingen, vent til du selv sitter i en situasjon hvor folk dømmer deg for hvor svak du er, så kan du komme tilbake å si noe om saken!
Hun stirrer døden i hvitøye. Sender han et olmt blikk av skrekkblandet fryd. Hun vil ikke dø, men hun ønsker ikke å leve heller. Skal hun virkelig slippe taket, gi makten til døden, la han ta over kroppen hennes?
Pusten blir tyngre og tyngre, hun klarer ikke lenger å holde øynene åpne. Hun svetter, det er varmt. Lyset blir sterkere og sterkere, er det slik det ser ut i enden av tunellen? Hun blir blendet, blendet av glede, fred og harmoni. Døden har overtaket, han er en sjarmør han døden. Hva skal hun gjøre, skal hun takke ja til hans tilbud? Hans tilbud om evig hvile, kan hun stole på han? Er tiden virkelig inne?
Hun lukker øynene, livet passerer i revy – smerteskrik, redsel, tårer, hat, sinne, uro….VENT..Et smil dukker opp, sammen med glede, latter, kjærlighet – LIVET. Nei, hun kan ikke gi slipp, hun vil ikke gi døden makten, ikke enda, tiden er ikke inne.
Døden og dens demoner har overtaket, den sårbare jenta sliter med å rive seg løs, hva har hun gjort? Hvordan skal hun komme seg løs? Livet, livet kan slippe henne løs, hun må bare velge å omfavne det, ta tilbake det som rettsmessig er hennes.
Døden mister grepet, han innser at livets lys er sterkere enn han, han blir sint. Han raser! Hvordan kunne hun lure han?
De siste dagene har jeg kommet over klage innlegg og statuser som tar for seg slappe og uhøflige ungdommer på bussen. Ufordragelige ungdommer blir sittende og eldre, gravide og andre ”svake” målgrupper må bli stående mens bussen kjører. Spørsmålet: ”Hvor har oppdragelsen tatt veien?” har blitt en klisjé i denne sammenhengen!
Selvfølgelig skal man reise seg for en 80 åring som står å tviholder seg på rullatoren sin i håp om å klare og stå oppreist til bussturen er over, uten å brekke lårhalsen. Det er også en selvfølge at man reiser seg for ei fødeklar dame….Det er i alle fall det man burde gjøre. Men, er årsaken til at unge og friske mennesker ikke reiser seg kun dårlig oppdragelse?
Selv sliter jeg veldig med akkurat dette. Nå tar ikke jeg buss lenger fordi nervene mine har tatt alt for mye kontroll over kroppen min, men før i tiden, da jeg enda var tøff nok til å tvinge meg inn på en buss, så var mitt verste mareritt FULLE busser. For da var det jo en gang slik at om en skjør innkrympet åtti åring kom på bussen så var det forventet at jeg, eller andre unge og friske reiste seg. Når du da sitter der og ser at INGEN har planer om å reise seg, så føler du at presset ligger på deg, og plutselig kommer angsten som en tornado og det føles som om alle øyner hviler på deg og bare venter kritisk på at du skal reise deg opp å tilby denne innkrympede gamlingen plassen din!
Det er ikke det at jeg ikke vil, at jeg er en uoppdragen ungdom som ikke selv orker å stå. Det er rett og slett det at jeg IKKE tørr! Nei, jeg tørr ikke å hevnede meg til et vilt fremmed menneske å påpeke at jeg tydelig kan se at det sliter med å stå oppreist, for så å ydmyk prøve å gjøre en god gjerning i alles påsyn. Når jeg er ute i det offentlige helt alene så prøver jeg å gjøre meg så liten som mulig, noe som innebærer at jeg ikke vekker noe form for oppsikt eller retter oppmerksomheten mot meg.
Jeg har også dårlig erfaringer med å være en høflig – og i andres øyne veloppdragen – ungdom, for når jeg en gang klarte å stotre frem til en søt liten dame at hun kunne få sitte på min plass så ble jeg møtt av et blikk som kunne drept hulken og et kort og noe frekt ”jeg klarer å stå fint her jeg” Jeg kjente at tårene presset på og jeg vurderte sterkt om jeg skulle hoppe av bussen på neste stopp, noe som ville innebære at jeg måtte gå flere mil i pøs regn for å komme meg hjem. Jeg fant derfor ut at det ikke var så aktuelt, og resten av bussturen gikk til å overtenke og analysere situasjonen jeg just hadde tatt del i. Sa jeg noe galt? Ser alle fortsatt på meg? Og hva tenker de om meg, den lille grå musa som sitter der gråtkvalt helt alene!?
Nå vet jeg at ikke alle gamle mennesker er slik, de aller fleste setter pris på et hyggelig smil, eller en hyggelig gest fra unge mennesker. Men til tross for dette så klarer jeg bare ikke å få meg til å reise meg opp foran en fullstappet buss, for så å stå og ”klemme” med fremmede mennesker i noe som føles ut som en hel evighet! Egoistisk? Kanskje! Men dessverre så er det bare slik jeg har det.
Så til alle dere som klager på uoppdragene slappe ungdommer med dårlige foreldre: Det kan faktisk hende at noen av disse ungdommene som ikke reiser seg opp for eldre og gravide damer ikke gjør det fordi de faktisk er for redde til å ta det initiativet, og at de faktisk heller vil gjøre på ei landmine fremfor å henvende seg til et vilt fremmed menneske!
Etter en stund med sosial angst hvor du har fått lang tid på å kartlegge og gjøre deg opp ”trygge” rutiner, så er det utrolig tungvindt når samfunnet og teknologien hele tiden skal motarbeide deg.
I dag skal alt stort sett gå på teknologi, alt skal være lettest mulig, i alle fall for de som jobber, og personlig kontakt er ikke lenger et tema. Paradoksalt så syns jeg faktisk at det er bedre å snakke med ei kassedame, fremfor en maskin. Selv om det inngår i den sosiale angsten at jeg i utgangspunktet skal være redd for mennesker, så burde jeg vel egentlig være sjeleglad for denne utviklingen. Men nei, det er jeg altså ikke. Alt som er nytt er en ny barriere som må tråkkes over, en ny grense jeg må tøye, jeg har et behov for å kartlegge og vite hva jeg går til, når jeg da plutselig møter noe helt fremmed, så får jeg panikk!
Ta disse myntautomatene i butikkene for eksempel. Som om ikke det er ille nok å stå der å lempe på varer med en voksende kø bak seg, så må du nå i tilegg oppholde køen ved å putten en og en mynt ned i en maskin! Når du da inntar køen vel vitende om at man har gått i sparegrisen for å skrape ut de siste kronene man har før lønning, som naturligvis er småpenger så er du ikke særlig høy i hatten. Det er flaut nok i seg selv å overlevere kilovis med mynter til kassadama og nå skal du plutselig annonsere tydelig for hele verden at du er blakk og har vært på pengejakt i kroker og krinker hjemme. Nei takk!
En kr, to kr, tre kr…..og en timer og hundre mynter senere så er du endelig klar for å pakke sammen varene å gå sprutrød og gråtkvalt ut fra butikken!
Andre frustrerende endringer som gjør den sosiale angsten uholdbar i et moderne samfunn er disse snakkende maskinene de nå får overalt. På legesenteret for eksempel, så har de fått noen irriterende maskiner hvor man skal betale regningene. Det sitter fortsatt folk i skranken, men man MÅ likevel bruke unødvendig mye tid på å trykke seg gjennom noen ubrukelige knapper så hele venterommet kan både se og høre hva du gjør i detalj! Når du har sosial angst så vil du helst unngå å tiltrekke deg oppmerksomhet, noe som er fysisk umulig med disse maskinene. Du kunne likegreit gått bort i skranka og kvinnfolket bak luka kunne sittet med en megafon og skreket ut til hele venterommet hvem du er og hva du skal gjøre! Så ille er det faktisk.
Når denne maskinen attpåtil skal slå seg vrang, eller når gamle mennesker som ikke eier et eneste teknisk gen i kroppen sin og derfor spør deg om hjelp til å håndtere denne maskinen, så kan du tro at jeg leter febrilsk etter et sort, stort hull ut i intet som jeg kan hoppe ned i!
Ikke nok med at de har fått disse maskinene på legesenteret, de har også dukket opp i banken. En innendørs minibank hvor du midt i banken står og kan ta ut og inn penger. Når jeg først har tvunget meg inn i banken, så er det fordi jeg ønsker å snakke med en person i en skranke, ikke føre enveiskommunikasjon med en maskin som jeg likegreit kunne gjort ute i minibanken. Jeg hadde endelig klart å vende meg til pipelydene som kommer når du trykker på en tast i minibanken, jeg følte det tiltrakk nok oppmerksomhet. Nå skal jeg altså stå i et rom fylt med ventende og irritable bankunder og trykke meg nervøst frem til valgene mine. Folk har fått nervøst sammenbrudd av mindre!
Det er jammen ikke lett å leve med sosial angst i et moderne samfunn!
Hva gjør du når det føles som om ingen forstår, eller tar deg på alvor? Hva skal du gjøre når du roper om hjelp, men ingen hører ropene dine? Du er så lei av å rope. Du skriker til du ikke lenger har mer stemme å skrike med.
Hvordan skal du kunne komme deg videre i livet, når du vær gang møter en vegg på størrelse med Mount Everest? Denne veggen av et system som virkelig ikke vil annet en å sabotere deg, gjøre alt vondt verre for deg. En vegg med mennesker som tror de vet best, bare fordi de har et forbanna papir som sier at de er flinke til å gå på skole!
Hvordan skal du bli frisk, når du ikke får hjelp til å bli frisk? Ikke den hjelpen du trenger i alle fall og når du først får litt hjelp, så får du den fordi du har kjempet med nebb og klør. Da sier det seg selv at du til slutt blir oppbrukt, totalt tappet for energi eller lyst til å jobbe videre. For du kommer jo ingen vei. Et skritt frem, ti tilbake. Et skritt frem, ti tilbake!
Du begynner å undre. Er det bare du som lever i en fantasi kanskje? Bare du som tror at du er syk? Det kan jo virke slik når ingen tar deg på alvor! Du blir oppgitt. Du vil jo ikke ha det slik, hvem vil ha det slik? Noen må snart våkne, hvis ikke kan det gå virkelig galt! Eller kanskje ikke, for de som har peiling på det sier jo at det ikke kommer til å gå galt. De har jo tross alt gått på skole i flere år må du huske, hvor de har fått dette bekreftet gjennom en tekstbok som skal være fasiten på alt! Nei, du er nok ikke syk du!
Ville det ikke vært mer fornuftig å forebygge et potensielt alvorlig problem, fremfor å ta tak i det når det først er der? Du har ikke gått på skole, så du vet jo ikke det du, men i hode ditt så virker det mest logisk. Men slik er det ikke for dem. De som vet hva de prater om. Det er nok best å bare vente, gjøre som de sier så får det heller bare briste eller bære!
Ja, hva gjør du egentlig når ingen tar deg på alvor, ser at noe er galt og tar tak i det uten at du selv må be dem om å gjøre det? Hva gjør du når du ikke lenger orker å kjempe mot en vegg på størrelse med Mount Everest?
Jeg ligger nede for telling, nok en gang. Jeg begynner å bli så vant til dette nå, at jeg føler at jeg ikke lenger bryr meg på en måte. Eller jeg bryr meg jo, men i stede for å ligge i fosterstilling å gråte i flere timer så blir jeg mer og mer likegyldig i disse periodene, jeg blir bare helt tom, tappet for livsgnist, glede, og energi. Alt blir bare et ork og ingenting føles viktig.
Når hode ikke fungerer, så fungerer ingenting. Jeg er så uforutsigbar at det skremmer meg. Det ene øyeblikket kan ting være sånn tålig greit, det neste øyeblikket ligger jeg langflat og ser ikke meningen med noen ting. Jeg HATER det. Jeg vil leve, men jeg klarer det ikke, hode klarer det ikke. Angsten, depresjonen og uforutsigbarhetene har tatt over livet mitt for lenge siden og jeg har kjempet om å få livet mitt tilbake siden!
Noe jeg går mye og tenker på for tiden er arbeid. Jeg har lyst til å begynne å gjøre noe konstruktivt med livet, jobbe, gjøre noe jeg liker, føle jeg gjør nytte for meg og i tilegg tjene mine egne penger. Jeg kan bli kjempe gira, få det for meg at jeg plutselig er klar for å jobbe, plutselig skjer det noe og jeg får slengt i fleisen at jeg bare må holde meg borte fra arbeidslivet. Hvordan i all verden skal jeg klare å ta på meg et slikt ansvar når jeg noen dager ikke en gang klarer å stå opp fra senga?
Siden jeg ikke føler meg klar for å ta må meg et ansvar som arbeidstaker hvor jeg skal få lønn for min pliktoppfyllende innsats, så har jeg kommet frem til at jeg vil prøve å gjøre noe frivillig arbeid. Jeg skal i møte med bygdas frivillig sentral denne uka. Grunnen til at jeg vil dette er først og fremst fordi jeg har et brennende ønske om å hjelpe andre, men også for å prøve å hjelpe meg selv litt. Jeg får da en mulighet til å utfordre den sosiale angsten min, og jeg får mulighet til å gjøre noe konstruktivt og få litt struktur inn i hverdagen, se hvordan jeg klarer meg i en ”arbeidssituasjon”. Dette var selvsagt noe jeg har gledet meg til, og noe jeg har hatt ønske om lenge.
Nå derimot, når jeg er nede i en dyp, dyp dal, så ser jeg jo at dette heller ikke er en god ide. For selv om jeg ikke får et like stort ansvar som på en arbeidsplass, så får jeg et visst ansvar og jeg antar at de regner med at jeg kommer når vi har avtalt at jeg skal komme. Når jeg derimot er så uforutsigbar og ikke vet helt hvordan jeg er fra dag til dag, så blir det så forbanna vanskelig å gå med på slike ting. Jeg klarer ikke å ringe til frisøren for å bestille en time en gang og frisøren er noe jeg har hatt lyst til å gå til LENGE, når jeg ikke en gang klarer å gjøre noe jeg virkelig har lyst til som kun dekker mine egoistiske behov, så sier det seg jo selv at jeg ikke kan fungere som noe annet enn et sofasittende, hjemmeværende nervevrak, langt mindre kan jeg jobbe for verken en frivillig sentral eller en lønnet arbeidsplass!
Dette gjør selvsagt at jeg føler meg enda verre, bare ved å skrive dette innlegget så har jeg gått ti etasjer ned, for jeg får liksom slengt i fleisen hvor ubrukelig jeg faktisk er. Jeg fungerer jo ikke som et menneske, jeg bare eksisterer, går rundt på måfå og gjør ingenting.
I tilegg så har jeg også sklidd ut både i forhold til trening og kosthol, jeg må si jeg er redd, jeg frykter at jeg skal falle helt tilbake slik jeg har gjort tidligere, og når jeg først da faller tilbake og går opp igjen de kiloene som har blitt borte, så kommer det like greit ti ekstra også. Jeg kan IKKE bli større, jeg vil IKKE tilbake til der jeg var for fem måneder siden. Men akkurat nå så har jeg så vanskelig for å ta tak. Hode sitter med tusenvis av unnskyldninger og kroppen er tappet for energi til å ta tak i meg selv. Jeg er tilbake i en ond sirkel, i en sirkel som jeg hater, men som jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal slå meg til ro inni igjen, så jeg må bruke den lille energien jeg har til å kjempe meg ut. Nå skal jeg på PT time i morgen, noe som forhåpentligvis kan gi meg en motivasjons boost og ny giv.
Jeg kjenner bare at jeg blir så oppgitt – etter å ha gått ut og inn fra opptur til nedtur i så lang tid, så merker jeg at optimismen sakte men sikker forsvinner. Nedturene blir bare tyngre og tyngre, mens oppturene er fylt med endeløse og brennende visjoner om både det ene og det andre som selvsagt er med på å gjøre nedturen enda vanskeligere, for da får jeg gang på gang slengt i fleisen at jeg har feilet!
Jeg er redd for at jeg skal være slik som dette resten av livet, da vil jeg jo aldri kunne fungere og den tanken skremmer meg mer enn noe annet.
Det er et ordtak som sier at hvert enkelt menneske er herre over sin egen lykke. Et offer for mobbing er imidlertid ikke herre over sin egen lykke, her tar mobbere over mobbeofferets rett og mulighet til å kunne være lykkelig. Mobbing er for meg noe av det verste som finnes.
Jeg er flau over at det ikke er mer fokus på mobbing og at hjelpen for mobbeofre er så dårlig som den er. Jeg blir flau over samfunnet vårt når mobbeofre må bytte skole for å komme seg unna mobbingen som ødelegger livet og skolegangen deres. Jeg blir flau når barn vokser opp med en ødelagt barndom og et dårlig selvbilde på grunn av mobbing.
Jeg blir også flau når mennesker som har jobbet hardt for å få drømmejobben hater den eller blir tvunget til å slutte på grunn av mobbing.
For meg er mobbing mer enn noe jeg bare engasjerer meg for. Jeg har delvis selv vært offer for mobbing i barndommen samtidig som jeg gjennom skolegang og jobb har vært vitne til at mennesker har fått sine liv ødelagt gjennom mobbing.
Da jeg var seks år gammel gikk jeg på svømmekurs og jeg husker at jeg var en av de ivrigste – alltid den som ville svømme lengst ut og utvide de synkrone øvelsene vi hadde. En dag under en synkronfremvisning kom jeg under vann og ble liggende. Jeg husker ikke annet fra det at jeg var under vann og at det ble tatt gjenopplivning på meg.
Etter dette ble jeg livredd vann og hadde fortrengt alt jeg kunne om svømming. Siden det på barneskolen jeg gikk på var obligatorisk med svømming fikk jeg egen svømmelærer som ble med meg når det var svømming for å prøve å lære meg å svømme igjen.
Å få egen svømmelærer var positivt men betydde for de andre barna at jeg var annerledes. Jeg kunne heller ikke leke med de andre på dypt vann eller skliene siden jeg var livredd. Som om jeg ikke var lite kul fra før av gjorde dette at det begynte å bli slengt mye kommentarer. Dette plaget meg lenge, også på ungdomsskolen og jeg ble stille og innesluttet. Selv om jeg nå har lært meg å svømme igjen samtidig som jeg overhodet ikke er stille og innesluttet, er dette noe som har fulgt meg gjennom livet og gjort at jeg har fått fokus på mobbing.
Det som er positivt med samfunnet i dag er imidlertid at flere tør å stå frem mot mobbing. Et innlegg fra programleder Jennifer Livingston i USA er et innslag som jeg bare elsker og som jeg kan anbefale alle å se her. Det hun sier som rettes til barn er bare utrolig flott. Dama er så utrolig sterk og alt hun sier er så rett.
Hva kan du gjøre mot mobbing?
- Støtt kampanjer mot mobbing
- Si i fra dersom du er vitne til mobbing. Støtt offeret og gjør noe med situasjonen.
- Ikke mobb- aksepter forskjeller. Å mobbe viser bare din egen usikkerhet i samfunnet.
- Som foreldre: lær barna deres at mobbing er galt. Er barnet ditt utsatt for mobbing, still krav om at skolen tar tak i situasjonen tidlig.
Sider som kan være verdt å se mot mobbing:
- Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen: http://www.lmm.no
- Siden “stopp mobbingen” på facebook.
- Side om mobbing i skolen: http://mobbingiskolen.no/
- MOT : http://www.mot.no/
Hva mener dere om mobbing og tiltakene i samfunnet mot mobbing generelt?
________________
Dette innlegget er skrevet av Nina. Hvis du ønsker å lese mer fra henne kan du besøke bloggen hennes på konatildama.wordpress.com hvor hun skriver om blant annet kosthold, trening, dyre rettigheter, mote og sminke!
Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger så send meg en mail på stinemoor_89@hotmail.no eller ping innlegget ditt i sidebaren på bloggen min!
Statisteri går ut på å medvirke i film-, TV- og reklameproduksjoner, enten som personen i gata, en i mengden, deltager på fest osv. Man kan også være heldig og få en liten rolle med replikk (smårolle), eller at man er helt usynlig og/eller klippet bort slik at man ikke synes i det endelige resultatet.
Man er ofte med på forskjellige ting, og det forekommer ofte at man ikke får vite på forhånd hva oppdraget går ut på – som regel får man vite hva slags produksjon dette gjelder, honorar og oppmøte tid/sted, samt antrekk. Man vet som regel ikke konkret hva man skal være, selv om man noen ganger kan få en viss anelse hvis man får vite hvilken karakter man skal spille (f.eks. student på eksamen, mann i gata etc). Dette er med på å øke spenningen rundt det å være statist, og har man det som jobb kan man si seg enig i at ingen dager er like. Og ikke minst møter man mange nye mennesker hver gang. Og noen av disse, «gjengangere» (som på lik linje med meg liker å drive med statisteri), møter man faktisk gang på gang.
Å være statist innebærer praktisk talt veldig mye venting. Ofte sitter statistene sammen på et rom og venter på å bli «brukt» i produksjonen. Da er det ikke unaturlig at sosial kontakt hører med. Man kan som regel ikke unngå å omgås en eller flere av de andre statistene. Om ikke man starter en samtale selv, så blir man ofte spurt om noe. Og da er praten i gang. For en vanlig, frisk person er dette bare hyggelig. Sosial omgang er noe som hører naturlig til slike oppdrag. Dette høres jo ut som drømmejobben, ikke sant? Selv om man ikke tjener seg rik på dette så får man mange hyggelige opplevelser og minner for livet. Men dessverre er det ikke alle som opplever dette som bare positivt…
Å ha sosial angst å jobbe som statist kan være slitsomt og by på mange utfordringer for den det gjelder. De fleste i denne bransjen er ikke klar over at noen som gjør dette faktisk sliter med noe så naturlig som sosial omgang. At noen blant statistene sliter med å sove natten før på grunn av nerver og tankekaos, men likevel gjør det om og om igjen. Mange er faktisk ikke klar over at en av oss er kjemperedd på vei til oppmøtested. Ja, at man er så nervøs at man faktisk vurderer å snu. Denne frykten må jeg overvinne gang på gang.
Hver gang jeg er på vei til en ny jobb, flyr tusenvis av tanker gjennom hodet mitt. Hvem kommer jeg til å møte i dag? Hva kommer de til å synes om meg? Kommer jeg til å møte gamle kjente, eller bare nye? Har gamle kjente snakket noe om meg siden sist? Har jeg gjort noe dumt? Kommer jeg til å gjøre eller si noe dumt? Hvordan kommer folk til å se på meg og oppfatte meg? Hvordan skal jeg oppføre meg for å passe inn? Hva kommer jeg til å måtte gjøre, hvilken rolle skal jeg spille? Å spille en annen enn meg selv hjelper meg faktisk med å være akkurat passe anonym, slik jeg ønsker å være…
Statisteri for meg fungerer i stor grad som angsteksponeringstrening. Hver gang jeg har klart å komme meg gjennom dagen, har jeg overvunnet angsten. Hver gang jeg er på vei hjem fra en statistjobb, tenker jeg hvor gøy og hyggelig det egentlig har vært og hvor «ufarlig» den sosiale situasjonen egentlig var. Hvor god dag jeg har hatt, rett og slett. Men, før neste oppdrag er denne gode opplevelsen nesten glemt. Angsten er tilbake igjen og herjer, akkurat som før. Forbedringen fra gang til gang er så liten at jeg ikke merker den. Men jeg er sikker på at denne eksponeringstreningen er en god hjelp på veien ut av sosialangsten.
Hva er sosial angst?
Norsk helseinformatikk definerer sosial angst på følgende måte:
Andre betegnelser på sosial angst er sosial fobi og sosial angstforstyrrelse. Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker. Mange av dem som lider av sosial angst, har generalisert angstlidelse. Sosial angst skiller seg fra skyhet og prestasjonsangst ved at tilstanden har høyere alvorlighetsgrad, den preger deg og den fører til mye ubehag og funksjonstap.
På et gitt tidspunkt regner vi at 2-5% i befolkningen har sosial angst. I løpet av livet vil 10-15% oppleve perioder med sosial angst. Omtrent halvparten av de menneskene som lider av sosial angst, har en generalisert angstlidelse med tillegg av frykt for og unngåelse av de fleste sosiale situasjoner. Kvinner rammes oftere enn menn (2,5:1), men like mange menn som kvinner søker hjelp for problemet. Sosial angst debuterer ofte i ung alder, hyppigste debutalder er 14-16 år. Debutalder er under 20 år i 95% av tilfellene. De som søker hjelp, har hatt symptomer i minst 10 år, og det er vanlig at de har andre samtidige psykiatriske problemer.
Mange av dem med sosial angst har andre psykiatriske problemer samtidig. Over 50% har fobier, og alvorlig depresjon og alkoholmisbruk forekommer hos 15-20%.
I Wikipedia står det dessuten at «generalisert sosial angstlidelse innebærer vanligvis en vedvarende, intens, kronisk frykt for å bli bedømt av andre, og av å være flau eller ydmyket på grunn av ens egne handlinger. Denne frykten kan bli utløst ved en oppfattet eller en faktisk bedømming fra andre.»
Dette har ført til en del misforståelser og ubehagelige situasjoner mellom meg og andre statister.
________________
Dette innlegget er skrevet av Liana for å lese mer fra henne kan dere besøke bloggen hennes her på statisten.blogg.no.
Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger så send meg en mail på stinemoor_89@hotmail.no eller ping innlegget ditt i sidebaren på bloggen min!
Kari Jaqeusson er på ny ute med sine krasse og rett fra levra uttalelsene sine. Denne gangen sier hun at overvektige har gjemt bort sitt egentlige jeg i et lass av fett, det sier i hvert fall overskriften på side2.no. Når man derimot leser hele artikkelen så kommer det frem mange gode argumenter og poenger fra Kari sin side.
Når jeg leste overskriften så kjente jeg at ble provosert, fordi Kari er kjent for å komme med uttalelser som er helt bak mål og jeg fikk intrykk av at dette var nok en slik utalelse, men denne gangen traff hun hode på spikeren. Jeg forstår ikke hvorfor Jørgen Foss reagerer som han gjør. Ja, kanskje hun skulle snakket om overvektige generelt, og ikke bruke han som eksempel. Likevel så er det helt og holdent sant det hun sier, overvekt ligger i de aller fleste tilfeller i hode, man MÅ fikse hode for å klare å gjøre noe med det, ikke minst så mener jeg det er helt riktig å sammenligne det med andre avhengigheter som rus / alkohol og spille avhengighet slik hun gjør, for det er faktisk slik. Og avhengighet anses som en sykdom, en sykdom som man trenger hjelp for å komme seg ut av, en sykdom hvor man må gå i seg selv og fikse det som ligger i hode for å klare og bli friske!
Kari sier blant annet at mange ofte er overfokusert på å komme i gang med trening og sunn kost, mens man egentlig burde fokusere på det som ligger i hode. Igjen, helt riktig! Selv har jeg slitt med overvekt ei stund nå, jeg har slitt med mat i flere år og prøvd mange lettvinne og raske løsninger, mens jeg glemte helt bort det som lå i hode, grunnen til hvorfor jeg spiste som jeg gjorde. Når jeg derimot fant ut av dette så hadde jeg noe jeg kunne ta tak i, noe jeg kunne jobbe med. Og det har tatt lang tid å komme dit jeg er i dag, men nå begynner jeg sakte men sikkert å få bitene på plass i hode, som igjen gjør det lettere for meg å trene og spise sunt, jeg er ikke hundre prosent frisk, men jeg er på god vei når det gjelder mat og trening.
Jeg ser på ingen måte på det Kari sier som verken støtende eller over streken, hun sier det bare slik det er, og for en gangskyld så går hun ikke til angrep på overvektige og sier at de bare er slappe og viljesvake.
Men når artikkelen er slutt og det er folkets tur til å si sin mening så blir jeg på ny provosert, for det første så virker det ikke som om noen har lest artikkelen og hva Kari faktisk sier, og for det andre så bunner de fleste kommentarene ut i lite kunnskap og forståelse overfor andre. De mangler empati og de aller fleste tar det Kari sier helt ut av kontekst og skriker å hyler om hvordan overvektige bare kan takke seg selv der de ligger slappe på sofaen med potetgull i den ene handa og sjokoladen i den andre. For ja, det er jo akkurat slik det er, eller?
Det er så lett for mennesker som selv ikke sliter med tingen det er snakk om å si at det er bare, mens det faktisk ligger mye mer bak. Folk trenger virkelig å bli mer opplyste før de utaler seg, dette være seg om det er overvekt eller andre ting folk sliter med! Kari har helt rett i det hun sier i artikkelen, men jeg tror meg og mange andre leser to ulike artikler, for hun sier faktisk ingenting om at folk er viljesvake, hun sier jo faktisk at fokuset er for stor på kosthold og trening når det egentlig burde ligge på å fikse hode først! Hun sier med andre ord at det er en reel grunn til at folk blir overvektige som ikke nødvendigvis handler om slapphet og liten vilje til å gjøre noe konstruktivt med livet sitt!
Noen sier at de har sett seg lei på hvordan overvektige sykeliggjør seg selv og legger skylden på alle andre, hvordan de bare må ta seg sammen å begynne å spise riktig. Her er det ikke snakk om å legge skylden på alle andre, selvsagt er overvekten ens egen skyld, for det er ingen andre som tvinger noen til å spise, men problemet ligger jo i hvorfor folk spiser så hinsides mye, hvorfor folk tillater seg å bli så store! På lik linje som hvorfor folk tillater seg selv å slutte og spise, det er jo ganske opplagt at vi også trenger mat for å overleve, verken for lite eller for mye, så syns du kanskje de som sulter seg også er dumme? Og om du så syns dette, så har du virkelig lite forståelse for andre mennesker, ikke alle lever på en rosa sky og klarer å takle alle livets utfordringer på strak arm, og dessverre så tyr mange derfor til irrasjonelle og dumme løsninger som på lang sikt ødelegger enn selv!
Overvekt handler ikke om slapphet men om et problem. Overspising for eksempel, er faktisk en spiseforstyrrelse på lik linje med bulimi og anorexia, men ingen skriker og hyler om de som sliter med dette, hvorfor? Eneste forskjellen på disse sykdommene er at den ene går ned i vekt, mens den andre går opp, men det ligger like mye i hode til begge sykdommene!
Det er skremmende å se hvor lite empati og forståelse mennesker har overfor andre mennesker som sliter.
