Alle tviler på seg selv iblant. Men blir det å tvile på ditt potensial en vane, kan det paralysere deg og gjøre deg usikker. Tvilen kommer til uttrykk som en irrasjonell frykt som holder deg fra å gjøre det du egentlig vil.
For å overvinne tvilen, er det viktig at du bygger opp selvtilliten din. Ha troen på evnene dine. Gjør ditt beste og gi slipp på perfeksjonisme. Gjør det du vil, uansett hva. Det er bortkastet tid å bekymre seg over hva andre kan komme til å tenke om deg.
Utfordre deg selv hver dag ved å gjøre noe som får deg til å føle deg modig. Hent styrke til å være modig ved å minne deg selv på hvorfor målet ditt er viktig for deg. Ved å aktivt våge deg ut av komfortsonen din vil du bygge opp selvtillit nok til å tørre å nå dine mål.
Ikke engasjer deg selv i ditt negative selvsnakk. Distanser deg selv fra de negative tankene dine. La ikke tvilen få makt over deg. For å bli kvitt den, kan du skrive ned alt du tviler på at du kan være og få til. Deretter kan du i en kolonne ved siden av svare tilbake og motbevise påstandene. Bekjemp de tvilende tankene ved å komme med motargumenter til hvorfor de ikke stemmer. Overbevis deg selv om at du er i stand til å gjøre det du vil. La troen på evnene dine være større enn tvilen.
Gi slipp på trangen til å vite hvordan du skal få til det du ønsker å gjøre. La intuisjonen veilede deg, og ta ett steg om gangen. Veien blir til mens du går.
Tviler du på evnene dine gir du tvilen makt til å ta valgene dine for deg. Stol derfor på deg selv og ta dine egne valg, uansett hvor vanskelig det er. Er livet tøft, så minn deg selv på at du er tøffere. Du er den eneste som bestemmer over livet ditt. Vil du tro på deg selv, eller la deg overvinne av tvilen? Valget er alltid ditt!
Hva er dine måter å overvinne tvil på?
Sjalusi er en sterk følelse, en følelse av sinne, avsky og ikke minst frykt. Frykt for å miste noe eller noen du er glad i! Ofte opplever man sjalusi når man er i et forhold, det kan være alt fra uskyldig sjalusi hvor partneren er litt usikker, eller hvor partneren reagerer reelt ut i fra en spesifikk situasjon. Og du har den type sjalusi som utvikler seg til å bli en sykelig og kontrollerende adferd!
Uansett grad av sjalusi, så er det ikke godt for den personen som er sjalu, det er heller ikke bra for forholdet i lengden. Hvis partneren er så sjalu at han ikke klarer å slippe deg ute av synet sitt så er det klart at dette byr på unødvendige krangler!
Ofte bunner sjalusi ut i usikkerhet og dårlig selvtillitt, jo mindre tro du har på deg selv, jo lettere er det å la seg styre av frykten for å miste den du er glad i. Tanker som hvorfor han er sammen med deg vokser seg store og sterke og de bosetter seg i hodet ditt. Du ender opp med og sammenligner deg selv med andre hele tiden, og finner alltid noen som er ti ganger bedre enn deg! Og lurer hodet ditt til å tro at du bare er en stor feil og at det bare er et spørsmål om tid før partneren din forlater deg for en ny og bedre versjon!
Det kommer også an på hva du har opplevd tidligere i livet, hvis du har opplevd at en eller flere partnere har vært utro, så er det lett og bli sjalu og usikker på din neste partner. Det er lett å tenke at også han kan være utro, ikke minst så er du enda mer sårbar når du går inn i et nytt forhold. Alle ønsker vi å skåne oss for å sitte igjen med et knust hjerte, du blir usikker og sjalusien blir en slags forsvarsmekanisme!
Sjalusi kan fort bli et dødelig middel for forholdet. Litt uskyldig sjalusi er bare sunt og det viser at dere er glade i hverandre. Men når det derimot går over til sykelig sjalusi hvor du opplever og måtte sette i gang et tredjegrads avhør for vær gang partneren din kommer hjem, så kan det fort bli slitsomt. Frykten og usikkerheten har tatt fullstendig kontroll og den sykelige sjalusien er bare en måte å skåne seg selv for smerter, men det gjør dessverre mer skade enn noe annet. Partneren som må sitte og forsvare seg selv dag ut og dag inn fordi du ikke klarer å kontrollere følelsene dine, vil til slutt gå lei. Ingen liker å få en rekke bunnløse beskyldninger haglende etter seg, særlig når det ikke ligger noe reel grunn til rette for beskyldningene og den sykelige sjalusien!
Selv så er jeg sjalu, ikke sykelig sjalu, men sjalu nok til at det til tider spiser meg opp innvendig! Grunnen til at jeg blir sjalu, er nettopp fordi jeg er redd for at jeg skal bli byttet ut med noen som er bedre enn meg! Dette er noe jeg selvsagt har jobbet med, og jeg er ikke så sjalu som jeg en gang var. Men jeg kan likevel bli urimelig sjalu til tider, men jeg gjør mitt beste for at dette ikke skal gå utover partneren min. Jeg vet jo at halvparten av det jeg blir sjalu over bare er tull. Likevel så er det er vondt når disse følelsene tar over kroppen, hvor du overbeviser deg selv om at partneren din har det bedre uten deg, at alle jentene som ser i hans retning er potensielle rovdyr som helst skulle blitt slaktet slik at de ikke kan få kloa i DIN kjæreste!
Jeg innser at jeg høres ut som den sjalue typen som går under skremmende og sykelig sjalu adferd, men jeg kan understreke at jeg har såpass kontroll over følelsene mine at jeg ikke får disse sjalusi utbruddene hvor utro beskyldninger og tallerkener flyr etter kjæresten. Jeg vet som sagt at det er irrasjonelle følelser som styrer meg og at det da vil bli helt tullete og skulle konfrontere kjæresten med ting som i bunn og grunn er MITT problem. En annen grunn for at jeg ikke ender opp med disse sjalusi utbruddene er at jeg selv ikke hadde orket og hatt en kjæreste som var så sjalu at jeg måtte hørt på irrasjonelle beskyldninger for hver minste ting!
Jeg lever etter den gyllne regel: ”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem”
Hadde kjæresten min hele tiden vært på meg, nektet meg ting og beskyldt meg for ting, så ville jeg gått på veggene. Jeg hadde klikket. Hvem orker å være i et slikt forhold i lengden? Ikke meg, så hvorfor skulle da han ha orket og levd med et irrasjonelt, usikkert og sjalu kvinnfolk?
I stede for å lure hode til å tro at du har grunn til å være sjalu, må du heller lure hodet ditt til å forstå at du IKKE har grunn til det. Si til deg selv at du er god nok, han liker deg og bare deg, Finn sider ved deg selv som du liker og fremhev dem, jo mer sikker på deg selv du er, jo mer attraktiv blir du også. Enda en grunn for at han ikke skal forlate deg for noen andre!
Du må lære å stole på partneren din, finnes det ikke tillitt så fins det ikke et forhold. Du må rett og slett bare stole på han til det motsatte er bevist. Hvis du er sammen med noen som du ikke føler du kan stole på så er kanskje ikke dette den rette personen for deg!
Det er dessverre mange forhold som tar slutt på grunn av sjalusi. Noen blir rett og slett «gale» og lar sjalusien ta så kontroll at det ender opp med at den andre må gå på tå og hev for ikke å våkne vulkanen! Hvis sjalusien styrer deg og forholdet så er det på tide å oppsøke hjelp, for da har du et seriøst problem som trenger å fikses opp i!
Er du sjalu og hva gjør du for å ikke la sjalusien styre forholdet?
Er du din egen verste fiende? Saboterer du deg selv? Er du selvdestruktiv? Da er det på tide å hanskes med den indre kritikeren din. Den indre kritikeren er stemmen som får deg til å føle deg mindreverdig og utilstrekkelig. Den forteller deg at du ikke kan bli likt av andre, at du ikke er god nok og får deg til å tvile på deg selv. Stemmen har fordommer mot deg, og forklarer deg hvorfor alle er 
smartere og penere enn deg. Stadig gir den deg grunner til hvorfor du ikke vil lykkes. Lar du den få herje fritt, kan det resultere i angst og depresjon. Derfor er det viktig å ta et oppgjør med den før den tar over livet ditt.
Begynn med å separere deg selv fra den destruktive stemmen. Innse at du ikke er stemmen. Stemmen er de internaliserte, sosialt aksepterte idealene du har tatt til deg fra autoritetsfigurer. Det er de moraliserende og restriktive stemmene til foreldre og lærere som setter grenser for handling. Stemmen vurderer og dømmer tankene, handlingene og ønskene dine.
Forsøk å identifisere hvem stemmen tilhører. Hvem minner den deg om? Prøv å gi stemmen et ansikt. Er den moren din, bestevenninnen din, barndomsvennen som avviste deg eller en streng lærer? Kanskje den er en miks av alle?
Bli venn med din indre kritiker. Bytt ut den kritiserende stemmen med stemmen til en god venn. Visualiser at de sure ansiktene til din indre kritiker krymper til de forsvinner, og blir så erstattet av ansiktet til en svært god venn som smiler til deg. Slik lar du stemmen fungere som en varm, løsningsorientert, hensynsfull og omsorgsfull støttespiller. Den vil ikke lenger skade deg, men heie på deg. Du kan spørre den om råd, og den vil komme med tips til hvordan du kan forbedre deg.
Sett dine egne standarder. Ikke sammenlign deg med andre eller hig etter perfeksjonisme. Gjør ditt beste, og vær stolt av det!
Hvem er din indre kritiker?
Mange sliter med dårlig selvtillitt og et dårlig selvbilde, veldig mange som vi faktisk ikke tror sliter med disse tingene, sliter kanskje mer enn vi aner. Det er lett å sette på seg en maske som utad viser at du har troen på deg selv, mens du innerst inne føler deg alt annet enn selvsikker og bra nok.
Det å ha dårlig selvtillitt vil si at du har lite tillitt til deg selv, du stoler ikke på deg selv og du lar ”jeg er ikke god nok” stemmen styre livet ditt i stor grad. Du kvier deg for å ta avgjørelser, fordi du er redd og usikker på om dette er en god avgjørelse, du tror ikke du klarer å mestre ting og du lar derfor være å prøve ut nye ting i frykt for å feile. Ofte kommer dårlig selvtillitt fra en dårlig opplevelse hvor andre har påpekt at du ikke mestrer noen ting, at du er udugelig og ikke er god nok – noe som igjen vil skape negative assosiasjoner til deg selv og dine evner.
Selvbilde handler derimot om synet du har på deg selv – hvordan du ser deg selv i forhold til andre og det som oppleves som sosiale standarder i samfunnet. Bildet dannes av summen av alle sanser, selvsnakk og tanker, og kan ofte veies opp mot et bilde du føler at ”slik skal det eller bør det være.” Noen ganger kan man også få helt ”feil” bilder eller vrangforestillinger, slik som en svært tynn person med anoreksi som ”ser” en tykk person i speilet, en flott dame eller mann som ser en ”stygg” person etc. Som med selvtillitt så kommer også et dårlig selvbilde ofte av ting du har opplevd, som igjen ofte fører til at din indre kritiker forsterkes og til slutt styrer livet ditt med negative tanker om deg selv.
Selvbildet og selvtillit kan variere gjennom livet og det kan trenes opp til å bli sunt og bra, eller sunnere og bedre.
Her er noen tips for hvordan du kan bedre selvtillitt og selvbilde
:♥ Gi deg selv ros når du gjør noe bra eller når du prøver noe nytt.
♥ Vær positiv til deg selv. Da vil du også tro på det etter hvert. Se deg gjerne i speilet mens du forteller positive ting til deg selv.
♥ Ta sjanser, selv om du er nervøs på forhånd. Klarer du det tross nervøsiteten, vil selvtilliten stige mange hakk oppover.
♥ Ikke kritiser deg selv. Gjør du en feil så le av deg selv og tenk på det positive ved denne feilen, for vær feil man gjør så er man en erfaring rikere og man lærer av våres feil Husk også at alle gjør feil en gang i blant.
♥ Trekk frem dine positive egenskaper og talenter. Gjør ting du er flink til og unngå ting du er dårlig på. Er du for eksempel lite flink til å synge, bør du ikke melde deg på Idol-audition.
♥ Skriv ned komplimenter du får. Ha gjerne en liten bok hvor du siterer hva folk har sagt. Noter også komplimenter du mottar på mail eller SMS.
♥ Sett deg oppnåelige mål, slik at du er sikker på at du vil mestre det du ønsker å gjøre.
♥ Husk at selv om du føler deg dårlig i noe, så er det ikke sikkert mener at du er det. Ofte danner vi oss et urealistisk negativt bilde av oss selv, som bare vi ser.
♥ Gjør nødvendige forandringer i livet ditt. Finn ut av hva som kan være med på å trykke deg ned og kvitt deg med disse elementene.
♥ Skriv en liste over ting du er flink til. Prøv å gjøre alle disse tingene minst en gang i måneden. Heng den gjerne opp, så du ser den før du drar hjemmefra hver morgen.
Husk at lykken kommer innenfra. Andre vil merke din utstråling dersom du har det bra med deg selv og liker den du er!
Kilder: timeforyou.no
Tankene du har om deg selv bestemmer hvor selvsikker du er. Har du lav selvtillit, vil disse tankene ofte være negative. Kanskje ser du kun svakheter og mangler. Eller kanskje du ikke tror at du kan klare å oppnå noe. Heldigvis er dette kun tanker, og tanker kan endres.
For å bygge selvtillit, er det viktig å kjenne seg selv. Skriv ned dine sterke sider og talenter. Fokuser på dem. Stol på dine evner, og ikke sammenlign deg med noen. Konsentrer deg heller om å bli den beste utgaven av deg selv. Hva er viktig for deg, og hva vil du oppnå i livet? Vit hva du ønsker og fokuser målene dine. Lytt til din indre stemme, og respekter dine tanker, ønsker og følelser.
Elsk deg selv. Når du ser deg i speilet, bestemmer du selv hva du skal se. Ser du feil og mangler? Eller ser du hvor nydelig du er? Ikke døm det du ser, men aksepter alt du er. Ta vare på og sett pris på deg selv. Signalene du sender viser andre hvordan de skal behandle deg. Neglisjerer du deg selv, er det, det samme som å si til deg selv at du ikke er verdifull. Behandle deg selv som du ville ha behandlet en veldig god venn.
Når vi ikke føler oss bra med oss selv, så projiserer vi den følelsen over på andre ved å baksnakke og rakke ned på dem. Vi overfører det vi ikke er fornøyd med på dem. Å snakke negativt om andre er den tydeligste måten du kan vise andre at du ikke er fornøyd med deg selv på. Mange er ikke bevisste på at de stadig fokuserer på det negative hos andre, og nekter ofte for at de er usikre på seg selv. Gjør noen deg oppmerksom på at du snakker mye negativt om andre, så kan det være vanskelig å prøve å la være, siden du da kan føle seg svak. Men det er likevel absolutt verdt å prøve så godt du kan å la være. Gi heller flere komplimenter, det vil bygge opp din selvtillit og sende andre signaler om at du er selvsikker. Ved å se etter det beste i andre, vil du finne det beste i deg selv.
I tillegg til å gi komplimenter, må du også lære deg å ta dem imot. Ikke avvis dem, men takk personen som ga komplementet. Når du avviser et kompliment sier du til andre at du ikke er verdt ros. Vær også takknemlig for og verdsett det du har. Usikkerhet kommer ofte fordi vi føler at vi ikke er nok.
Du kan også lage deg noen affirmasjoner. Noen eksempler er: «Jeg er selvsikker og kan oppnå det jeg vil» og «Jeg er verdifull og fortjener det beste». Si dem som om de allerede er sanne. Du kan ha dem med deg og ta dem frem når du føler deg usikker eller gjenta dem hver morgen eller kveld.
Å være selvsikker handler om å vite at man er god nok og å være tilfreds med seg selv. For å være selvsikker må man vite at man er like verdifull som alle andre. Selvtilliten kommer innenfra, så ikke la det som foregår rundt deg få ødelegge den. Gjør det du mener er riktig, ikke det andre mener at du skal gjøre. Vær sann mot deg selv, uansett om andre er uenige med deg. Kun ved å være sann mot deg selv kan du ha selvrespekt og ha det godt med deg selv.
Hvordan liker du å bygge selvtillit?
Det å få komplementer er utrolig hyggelig, det er med på å løfte deg opp, du får anerkjennelse og bekreftelse, likevel så er det utrolig vanskelig å ta i mot komplementer. Spesielt hvis ikke du klarer å tro på dem selv. Det er ikke mange årene siden jeg lærte meg å kunne si takk når et komplement kom min vei. Som regel har jeg alltid avfeid komplementet og tilføyd noe negativt i stede – selv om jeg nå sier takk, så betyr ikke det at jeg tar det til meg 100 % men det betyr bare at jeg har lært meg å prøve å godta komplementet, videre så er det faktisk ren folkeskikk og kunne takke hyggelig når noen sier noe fint til deg.
Selv om det er kjempe koselig å få komplementer, så blir jeg likevel veldig ukomfortabel når jeg får dem, fordi det å si takk eller godta dette komplementet krever mye fra meg, noe som ofte kan ende opp i lange bortforklaringer eller teite utsagn som gjør hele situasjonen klein, videre så er det ikke noe gøy å gi komplementer til folk som avfeier dem eller som ikke klarer å ta dem i mot, noe som igjen fører til at jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke bare kan være voksen nok til å smile og si takk, verken mer eller mindre.
En annen ting jeg sliter med er å klare å gi komplementer tilbake, ikke fordi jeg ikke har noe fint å si til folk, men fordi jeg rett og slett syns det er kleint – det er noe i mitt hode som sier meg at når komplementer gis så skal det etterfølges av et komplement.
Eksempel: Du kommer på en fest og har på deg en flunkende ny kjole som vekker oppsikt, du blir møtt med overveldende komplementer om hvor flott du ser ut:
”Åååå, så fin du var i dag, og for en fantastisk kjole du har på deg”
Hode ditt skriker etter å komme seg bort fra denne situasjonen, du angrer med ett på at du tok på deg den oppsiktsvekkende kjolen, mens du i tilegg prøver å finne på noe som du kan si tilbake som ikke ender opp i en klein stamming og flakkende blikk!
”Takk, du også, kjempe fine sko du har på deg, så fin du var på håret forresten.”
Dette blir så kleint og det føles nesten litt påtvunget. Hvis jeg selv gir et komplement og får et ”takk det samme” tilbake eller blir overøst med komplementer om andre ting så føler jeg ikke at det nødvendigvis er et oppriktig komplement, men ren høflighet, en reaksjon på at de nettopp fikk et komplement og at det naturlige da er å si noe fint tilbake, enten du mener det eller ikke.
Hvis noen sier at jeg er fin og jeg da sier ”takk det samme” tilbake, så føler jeg at de sitter igjen med de eksakt samme tankene og at komplementet ikke føltes oppriktig. Da kan det kanskje være bedre å vente med å gi dem et komplement tilbake – vente til settingen tilsier at det blir mer naturlig. Men jeg klarer ikke å slå fra meg tanken om at personen som ikke får et komplement tilbake vil bli fornærmet å se på meg som en uhøflig eller utakknemlig. Så uansett hva jeg gjør i denne situasjonen så ender det opp med at jeg føler meg dum og rådvill.
- Ja, tenk at noe så enkelt som et komplement kan bli så komplisert!
Jeg syns det er kjempe hyggelig å få komplementer og selv om oppløftingen ikke varer lenge, så er de minuttene med god følelse likevel gull verdt. Men på grunn av alle disse stressende tankene og følelsene rundt meg selv og det å få et komplement, så er det til tider en større belastning enn glede å få et komplement.
Når du attpåtil har store problemer med å tro på det som blir sagt, så blir det enda verre. Du setter i gang et tankekjør hvor den ene delen av hjernen forteller deg hvor hyggelig det var å høre noe fint om deg selv, at andre legger merker til deg eller noe du har gjort. Mens den andre delen av hjernen hele tiden påpeker at de kun prøver å være høflige, det var jo ikke så stort det du hadde gjort, eller du var jo ikke så fin som de skal ha det til, så hvorfor prøver de å lure deg til å tro noe annet? Den negative stemmen har en tendens til å seire, og plutselig sitter du i et destruktivt tankemønster i den troa om at folk bare er ute etter å håne deg!
Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det skal være så vanskelig å ta til seg positive ting om seg selv og holde på dem. Hvorfor det er en stor prestasjon når andre gjør noe bra, mens når jeg selv gjør det så er det ikke verdt noen ting? Jeg kjører meg selv i ei grøft, jeg forteller meg selv at det jeg gjør ikke er noe bra, det ligger ikke noe positivt i det jeg klarer å gjøre. I utgangspunktet så burde jeg kunne klare å mestre de tingene som er vanskelig for meg, normale dagligdagse ting som JEG burde kunne klare, for mine grunner til å ikke kare det er ikke like gode som andres.Det er så merkelig hvordan hode fungerer, hvordan det hele tiden skal trykke deg ned og fortelle deg hvor udugelig, svak og dum du er.
Uansett hva jeg gjør, så klarer jeg å gjøre det om til noe negativt, eller til noe mindre enn det, det er! Mens jeg kan sitte og skryte andre opp i skyene for hvor flinke, sterke og flotte de er for sine prestasjoner – ofte er det prestasjoner som jeg selv også har klart å gjøre!
Det blir litt som når man skal hjelpe andre mennesker – det er så lett å fortelle andre hva de burde gjøre, hvordan de kan gjøre det, hva de kan gjøre for å komme videre etc.. Men å høre på sine egne råd er nærmest umulig, det og selv skulle handle er så mye vanskeligere, fremfor og bare fortelle andre hvordan de burde eller må handle.
Selv om det er vanskelig å gjenomføre og følge egne råd – gjøre det man innerst inne vet er riktig så har man i det minste et håp og et ønske andre kan dra nytte av det, at det kan være med på og motivere og hjelpe andre!
Så hvis jeg skulle fortelle andre hvordan de burde lære seg å ta i mot komplementer så ville jeg blant annet sagt at:
- Folk hadde ikke sagt noe fint hvis ikke de hadde ment det, da hadde de heller bare latt vær å si noe. Pleier du å øse ut med komplementer uten å mene det kanskje? – Nei! Så hvorfor skal da andre gjøre det?
- Selv om du ikke klarer å se din skjønnhet eller dine gode egenskaper, så betyr det ikke at andre ikke klarer å se dem. Du må derfor godta at andre ser dem og må med det ta til deg det fine som blir sagt.
- Tenk på hva du vil si hvis du får et komplement, rett og slett øv deg – jo mer forberedt du er, jo større sannsynlighet er det for at du klarer å ta det i mot med et smil.
- Prøv å snakk så mye positivt som mulig til deg selv, jo flere komplementer du gir deg selv, jo lettere vil det bli å høre dem fra andre også.
- Det finnes ikke noe som er mer attraktiv en selvsikkerhet, hvis du da responderer med noe negativt når noen prøver å skryte av deg, så viser du usikkerhet. Selv om du innerst inne ikke tror på det som blir sagt, så gi likevel utrykk for at du tror på det og at du aksepterer det som blir sagt. Igjen så kan andre se, det du ikke selv klarer å se – både på godt og vondt!
- Det kan til slutt virke som du fisker etter komplementer hvis du stadig sier noe negativt om deg selv når noen gir deg et komplement – noe som blir sett på som barnslig og lite tiltrekkende. Dette er inntrykk du antakeligvis ikke ønsker å gi.
- Ikke stress, får du et komplement så får du et komplement, smil og si takk. Føler du for å gi et komplement tilbake så gjør det, hvis du ikke føler at det blir riktig å si noe fint der og da, så vent til en gang du føler det passer bedre.
Da er det vel bare å sette seg ned å jobbe med å kunne lære seg å ta i
mot komplementer uten at det skal være noe mer komplisert enn det trenger å være.
_______
Q: Er du flink til å ta i mot komplementer?
Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom. (wikipedia)
Da jeg var mindre kjente jeg på en merkelig følelse, en tomhet, et savn, jeg følte meg rett og slett alene. Men jeg var jo ikke alene, jeg hadde venner, jeg var sosial og utad kunne det se ut som jeg hadde et helt normalt, perfekt tenåringsliv. Men det var bare en fasade.
Jeg forsto aldri at jeg var ensom, ikke før jeg ble eldre. Ensomhet var det samme som å være alene i mitt hode, jeg forsto ikke betydningen, den dag i dag er jeg ikke sikker på om jeg helt klarer å forstå, fordi ensom høres ut som et synonym til alene og jeg er på langt nær alene, så hvorfor kjenner jeg på denne ensomheten?
Den siste tiden har ensomheten blusset opp i meg. Mye fordi jeg har falt tilbake, gått inn i en depresjon igjen, noe jeg gjør med jevne mellomrom. Jeg trenger ikke å reise til tusenfryd for å kjøre berg og dalbaner, jeg lever i en berg og dalbane som aldri tar slutt. Jeg sitter i en berg og dalbane som ingen tivoli kan skryte på seg at de er i besettelse av og den berg og dalbanen går både høyt og lavt i en hastighet som ikke kan beskrives.
I tilegg kjenner jeg ekstra på ensomheten denne gangen. Det er lenge siden jeg faktisk har følt meg ensom, i hvert fall så ensom som nå. Det ironiske er at jeg endelig har begynt å sosialisere meg igjen. Det virker som at jo flere folk jeg har rundt meg, jo mer ensom blir jeg.
Jeg tror at grunnen til dette er at jeg føler meg så liten i en stor dam. Når jeg er ute blant folk så føler jeg meg utilpass, jeg er konstant urolig for å dumme meg ut, selv om jeg ser på meg selv med svært uhøytidelige øyne, så er jeg konstant redd for å si noe galt, gjøre noe rart eller bli ledd av, eller enda verre ikke bli ledd av når jeg prøver å være morsom. Jeg hadde nesten glemt hvor vondt det var, for det siste året har jeg opplevd det så lite, jeg har levd i ei trygg boble – en vond, kjedelig og asosial boble, men likevel trygg. Nå når jeg er ute blant folk igjen så må jeg hele tiden passe på, jeg overtenker enhver situasjon og er nervøs for at noe uforutsigbart skal skje, noe som gjør det ekstremt vanskelig å være ute.
I tilegg føler jeg meg alene, jeg føler ikke jeg passer inn noe sted lenger, jeg hører liksom ikke hjemme. Jeg bare er der som en person som prøver å være noe jeg ikke er. En person som desperat søker etter oppmerksomhet og anerkjennelse. En person som blir lei og misunnelig hvis ikke jeg føler at jeg får denne oppmerksomheten, samtidig som jeg er sint på meg selv for å ikke gi mer av meg selv. Jeg tørr ikke. Når jeg tenker meg om så har jeg alltid følt det slik. Jeg har aldri følt at jeg har passet helt inn, og når jeg først føler en tilhørighet så er det lite som skal til for å ødlegge den følelsen.
Jeg har lyst til å utrette store ting. Jeg ønsker å bli et ansikt innenfor politikken, jeg ønsker å få et kjent navn i bloggverdenen, jeg ønsker å få et kjent forfatternavn, ikke minst så ønsker jeg å kunne klare og jobbe, fungere som den samfunnsborgeren jeg er. Mest av alt ønsker jeg å være en person som kan hjelpe andre mennesker som sliter, være en støttespiller en inspirasjon og en motivator for andre som på en eller annen måte har kommet skjevt ut.
Jeg har store drømmer, men så liten tro på at jeg noen gang vil klare å gjennomføre noen av dem. Jeg klarer så vidt å gå ut med venner uten å bryte sammen, hvordan i all verden skal jeg kunne klare å utrette noe som helst?
I bunn og grunn så får alle disse tankene å følelsene meg til å føle meg vanvittig ensom og ikke minst hjelpesløs. Ensom fordi jeg ikke føler jeg har noe tilhørighet. Jeg føler jeg har gått meg bort i et fremmed land, hvor ingen klarer å forstå meg. Jeg føler meg rar.
Det morsomme er at jeg er i en alder av 23 og først nå føler jeg meg som et barn, et barn som ikke enda har funnet sin plass, som ikke har funnet helt ut av hvem eller hva det er. 23 år gammel! Jeg er «voksen», jeg skal ha alt dette på plass nå. Jeg har hatt min ungdomstid hvor jeg liksom skulle komme over dette. Noe som får meg til å føle meg enda mer mislykket.
Ja, jeg er fortsatt ung, jeg har hele livet foran meg, men jeg er likevel gammel nok til å skulle fungere som en ung voksen. En ansvarsfull, ung voksen som jobber, tjener penger, som klarer å holde styr på penger, som klarer å ta vare på seg selv og sitt liv. I stede lever jeg i et totalt kaos, uten jobb og uten kontroll på meg selv og mitt liv.
Jeg føler ikke jeg har en identitet lenger. Hvis du hadde spurt meg om hvem Stine er, så hadde jeg ikke klart å svare på det. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, jeg har mistet meg selv på en destruktiv vei av vonde, negative, håpløse tanker og opplevelser!
Det er ikke til å stikke under en stol at profilerte mennesker blir dømt nedenom og hjem, enten er de elsket eller så er de hatet – topp bloggerne er intet unntak. Med sine flere tusen besøkende vær dag, så er det klart at det blir gjort opp en mening om disse bloggerne, det ligger i vår menneskelige natur å mene noe om andre, beundre og hate. Ikke nok med at anonyme pingler lirer fra seg et og annet hatefullt og slemt i kommentarfeltene, så skal jammen meg media også gjøre sitt beste for å henge ut og nærmest forfølge noen av disse topp bloggerne. Caroline Berg Eriksen (fotballfrue) er en av dem som virkelig har fått kjenne på medias makt og jeg tørr påstå at media har vært ramme når det gjelder å rette kritikk mot fotballfrue.
Så kan vi jo spørre oss: Er dette berettiget kritikk? Er kritikken mot Fotballfrue konstruktiv eller er grenser det til trakassering og mobbing?
Selv er jeg ingen fast leser av fotballfrue.no, men jeg titter stadig innom, ofte fordi jeg kommer over artikler i media som gjør meg nysgjerrig. Og vær gang rister jeg like oppgitt på hode, ikke over fotballfruen, men over media og menneskeheten. Hva gjør denne stakkars jenta for å fortjene så mye hets?
Hun er tynn, vellykket, lykkelig gift med vakkert hus, i tilegg har hun en fantastisk jobb og hun er vel det man kan kalle for økonomisk uavhengig. I følge disse såkalte ekspertetene og bedrevitere så sender dette ut helt feil signaler. Jenta er naturlig slank, skal hun kritiseres og hetses for det? Hadde noen gått ut og klagd på samme måte på ei jente som var overvektig så hadde ikke verden stått til i morgen. HVORFOR er det greit å kritisere slanke mennesker så kraftig?Hun kan da ikke pakke seg inn og gjemme seg bort fordi hun er slank og har en spinkel benbygning. Makan til oppførsel!
Det er ikke jenter som fotballfrue som skaper dette enorme slanke presset og kroppsfokuset, det er jo media som hele tiden må gå ut å påpeke kroppene til alle profilerte mennesker som er de største syndebukkene. Enda verre er de som anonymt sitter og forteller at normalvektige jenter er feite og stygge. Hvis det er noe som påvirker meg og min egen selvfølelse så er det å lese om andre slanke og vakre jenter som blir betegnet som tykke!
Jeg leste nettopp et langt, åpent og ærlig innlegg hos fotballfrue og jeg kjente at sinnet kokte i meg, videre føler jeg stor sympati for denne jenta som virkelig ikke på noen måte prøver å være noe dårlig forbilde eller oppfordrer noen til verken det ene eller det andre. Jeg ser på denne fruen som en svært oppegående jente med bein i nesa. Ei jente som jobber hardt for å oppnå sine mål og drømmer, videre velger hun å fokusere på et sunt og aktivt liv. Hvor i all verden sender dette ut feil signaler? At hun er ”spinkel” av natur kan ingen klandre henne for, eller hetse henne for. Som hun selv sier så legger hun ikke ut i det vide og det breie om slanking, hun fokuserer ikke på at man må se sånn eller sånn ut, hun fremmer heller et sunt selvbilde og en sunn livsstil.
Det er selvsagt mange delte meninger når det kommer til dette LCHF kosthold hennes, men jeg har ikke fått inntrykk av at hun prøver å oppfordre mennesker til å leve akkurat som henne, og i hvert fall ikke for å slanke seg! Hvordan hun velger å spise er vel strengt tatt hennes problem, hun som alle andre må få lov til å spise slik hun vil. Hun spiser dette kostholdet ene og alene fordi hun syns det er riktig for HENNE, hun trives med dette kostholdet og hun føler og mener at det er bra for helsa! Hun sier vel aldri at hun lever lavkarbo fordi hun skal ned i vekt, eller fordi hun vil bruke det som en kjapp løsning på et vektproblem. Det er en livsstil som hun velger å leve, da må hun få lov til det.
Foto: fotballfrue.no
Selvsagt er det naturlig å bli misunnelig på mennesker som har alt man selv skulle ønske at man hadde. Jeg blir i hvert fall misunnelig. Men denne misunnelsen gir meg ikke drivkraft til hat mot personen som er vellykket. Tvert i mot så er jeg glad på denne personens vegne. Selvsagt skulle jeg gjort hva som helst for selv å sitte i fotballfrue sine sko, men da får jeg jammen meg jobbe for det selv å håpe at jeg kan oppnå halvparten av det hun har oppnådd, mens jeg likevel kan unne denne vakre jenta all hell og lykke!
Hvorfor har det plutselig blitt så inn å rakke ned på de som har det bra? Folk klager på lykkelige facebook statuser og en falsk virkelighet blant bloggere. Det vi glemmer er at det vi ser på både facebook og blogger er ikke halvparten av denne personens liv. Og selv om ikke alle velger å skrive om alle de dårlige dagene sine, så betyr ikke det at disse menneskene lever i en falsk lykke boble. Videre så får vel det strengt tatt være demmes problem om de ønsker å pynte på virkeligheten eller ikke!
Hvis folk faktisk har det så ille at de heller velger å pynte på virkeligheten så la de nå gjøre det, da trenger de det for å føle seg bedre. Om det så er tilfelle at de faktisk er så lykkelige uten å tygge lykkepiller så la de være det også, uten å prøve og gjøre det til noe negativt! Lykkelige mennesker sprer glede, og er det noe vi trenger i dagens samfunn så er det glede og gledesspredere!
Jeg tror oppriktig at mennesker kan ha det så bra som fotballfrue selv sier at hun har det, selvsagt kan det bli surrealistisk for oss som ikke lever på samme lykke sky, men det er jo kjempe flott for henne at hun har sluppet å oppleve livets skyggeside. Vi har alle ulik bagasje og ulik mengde med bagasje, dette er noe vi bare må godta og leve med for så å gjøre det beste ut av den situasjonen man selv er i! Det hjelper ingen å oppfordre lykkelige mennesker til å slutte å være lykkelige, eller å nekte dem å vise sin lykke i offentlig rom.
Det hjelper heller ingen at eksperter, media og folk som gjemmer seg bak falske navn skal fortelle andre mennesker at de ikke kan være så lykkelige, at de ikke må være slanke, eller vellykket! Det er med på å skape dårlige holdninger blant de som allerede har det kjipt, og det er med på å trykke ned de som har det bra med livet og seg selv!
Jeg syns det er hårreisende at eksperter, utdannede psykologer kan gå ut å si at et enkelt individ er et problem. Det er personangrep og hører ikke hjemme noe sted, særlig ikke fra personer som skal være profesjonelle, de skal absolutt holde seg for gode for slikt!
Til slutt så må jeg si at om man har et behov for å rakke ned på andre, eller mener noe negativ om andre, så for du enten holde det for deg selv, sladre om det sammen med veninner på syforeninger, eller komme med konstruktiv kritikk til personen det gjelder. Og klarer du ikke å komme med noe konstruktivt så la vær å si noe!
Innlegget til fotballfrue kan dere lese her
Kropp, sex og utseende – dette er en debatt vi ikke kommer utenom i dagens samfunn, og debatten blomstrer som aldri før. Kvinner som velger å spille på sex og kropp er i hard motvind om dagen og de kritiseres kraftig for sin dårlige dømmekraft og deres plass som rollemodeller. Hvordan i all verden kan vi la disse kvinnene være rollemodeller til våres barn?
Dette overdrevne fokuset på kropp og utseende er ikke sunt, det vokser seg større og problemer med eget selvbildet starter tidligere. Men er det ene og alene disse selvsikre, sexye kvinnenes feil? Skal vi legge all skyld over på Tone Damli, Hanne Sørvaag og andre kjendis kvinner som velger og kaster klærne? Eller skal vi begynne å se på helheten? For det som er kynisk er de som bevisst retter reklame mot unge barn. De som er de verste og største synderne er jo de som sitter bak i kulissene og styrer showet, mens enkelt individer sitter og tar støyten fra sjalue, bitre og overfiendtlige kvinnfolk.
Jeg skal ærlig innrømme at Tone Damli ikke har vært min favoritt i årenes løp. Hvorfor? Fordi jeg har vært hinsides sjalu på henne, det går ikke an å stikke under en stol at hun er gjennomført deilig, hvem ønsker vel ikke selv å være det, i tilegg til å ha den utstrålingen, den sjarmen og den selvsikkerheten? Den dag i dag kan jeg kjenne at det stikker litt når jeg ser både Tone og andre vellykkede og flotte damer, men så har jeg også lært at det er hos meg feilen ligger, og med det så lar jeg vær å styre livet mitt etter et unødvendig hat og sinne mot en fremmed person som jeg aldri en gang har møtt, bare fordi jeg selv er usikker.
Jeg rettet kritikk mot Tone for hennes første nye video hvor hun var relativ lett kledd, og jeg står for den kritikken ennå, det handler ikke om sjalusi, men enkelt og greit at jeg ikke likte den, jeg syns den ble for dum og meningsløs. Den nye videoen syns jeg derimot er mye bedre, den har en handling og den har en rød tråd, i tilegg så er det er mer naturlig at hun løper rundt halvnaken på et idyllisk sted hvor man tydelig kan se at det er varmt, fremfor i et mørkt rom hvor absolutt ingenting skjer.
Axel Hennig stiller et interessant spørsmål som også jeg stiller meg selv ofte i kvinnediskriminerings debatter og lett kledde debatter – Hvorfor faen reager ingen på at Eric Saade står halvnaken sammen med Tone og flekser musklene sine? Hvorfor er det alltid diskriminerende når jenter gjør det, mens nakne menn er helt ok?
Hvorfor skal ikke kvinner få være sexy, vulgære og attraktive og hvorfor syns vi kvinner at det er så diskriminerende og fælt? Det vi gjør ved å hele tiden kritisere samtidig som vi skriker og hyler om sexisme og kvinnediskriminering, er å sette oss selv i et dårlig lys, i en offerrolle som bare bekrefter at vi er svake og ute av stand til å gjøre som vi selv vil. Mens det igjen er helt ok hvis mennene gjør akkurat det samme, uten at det skal bli noe bråk ut av det.
Heidi helene Sveen sier i en kronikk i aftonposten at disse kjendisene har gjort seg til en del av denne industrien som kynisk spiller på kropp og sex for å tilfredsstille mannens blikk.
Men trenger det å være ensbetydende med at vi higer etter menns oppmerksomhet og kåte blikk, når vi ønsker å vise oss frem? Selvsagt ønsker de aller fleste av oss å være attraktive for det motsatte kjønn, men er det mulig at det kan ligge andre ting bak disse valgene?
Sveen nevner også en episode fra Top modell hvor 18 år gamle Eirin falt i gråt etter å ha blitt kalt FHM-lubben av Christer Falck for åpen fjernsynsskjerm. Det førte til at Eirin slanket seg ti kilo
Det å kalle en 18 år gammel jente for chubby er på ingen måte riktig, og forhåpentligvis lite gjennomtenkt fra Falck sin side. Likevel så hadde jeg selv tatt det som et stort kompliment å bli kalt FHM lubben, for FHM damene har flotte kropper, som inneholder former, i motsetting til mange av de utsultete kroppene vi ser i modellbransjen.
Jag kan nevne denne bransjen til jeg blir både gul og blå, men ingen vil virkelig gå noe nærmere inn på den, det er alltid sexy og selvsikre kvinner i musikkvideoer vi skal angripe. Men de som nærmest tvinges til å sulte seg i hjel for å kunne sikre seg en jobb i bransjen, de er det ikke så nøye med? Jeg syns hele mote og modell bransjen er kvalmende og det er der det virkelige presset ligger. Her kommer vi tilbake til de som sitter i kulissene og trekker i trådene, da kan vi begynne å snakke om mennesker som er kyniske og som virkelig ikke bryr seg om annet enn penger.
Tone og co tvinger i det minste ikke jenter til å sulte i hjel. Hvis vi snur litt på det og ser det fra en annen side så viser disse poppdronningene at det er lov til å like seg selv, ikke minst å være sikker på seg selv. De er selvsikkerhet innpakket i et trent og sunt ytre – hvis vi da heller rettet fokuset mot det, fremfor dette idiotiske fokuset på hvor dårlige forbilder de er, så ville kanskje flere åpnet øynene og klart å se sin egen skjønnhet, sin egen verdi og at det faktisk er lov til å ha tro på seg selv.
FHM «chubby» VS. Catwalk «skinny»
Selv har jeg vokst opp under dette kroppspresset, og ja selvsagt har jeg higet etter å se ut som Britney Spears, Christina Aguilera og Jessica Simpsons – men de verste synderne var de menneskene jeg daglig omringet meg med, venner, bekjente og generelt jevnaldrene som alle hadde en holdning om at man ikke kunne være fornøyd med seg selv for da var man en selv- digger.
Denne janteloven som alle snakker så mye om, det ligger faktisk noe i det, selv om man ikke må overfokusere på den også – det må gå an å rette kritikk mot noen, uten å få slengt janteloven i fleisen – men likevel så er ikke janteloven en lov man burde leve etter, hvis vi hadde blitt flinkere til å kutte den ut, så tror jeg også at flere unge som gamle hadde hatt et bedre syn på både seg selv og andre.
Jeg er enig i at poppbransjen har blitt en stor sex bransje, og det å se på the voice er nesten som å se på myk porno, men slik har det vel egentlig vært i ganske lang tid nå, og jeg tror ikke vi kommer unna det! De som er i bransjen liker det de holder på med, vi som ser på liker det vi ser, så det gjør oss til like store syndere, for hadde det ikke vært ettertraktet så ville heller ingen spilt på sex. Med andre ord: Hadde det ikke vært marked for det, så ville det heller ikke vært et ”problem”.
Det er ikke de som spiller på sex som er de eneste og største synderne, de er enkelt inndivider som har tatt et valg i livet sitt. Det er alle oss ”søppelhoder” på sidelinjen som er de virkelige synderne hvis man først skal rette en pekefinger!
Kilder: aftenposten.no og vg.no
Jeg er syk, sykere enn sykest. Er det noe jeg hater så er det å være syk! Jeg blir sånn syk som menn gjør, så da kan dere tenke dere hvor syk jeg faktisk er! Ikke er jeg til å ha i hus heller, irritabel, klagete og jeg furter som en toåring.
Har ligget syk siden onsdag og det ser ikke ut som det vil skje noe endringer der med det første. Men i all denne klagingen, furtingen og den forferdelige smerten, så har jeg gode nyheter, vekta kunne nemlig vise at jeg har gått ned 10 kg!!!
Sist jeg klarte å gå ned 10 kg var da jeg var 16-17, så nå har jeg ENDELIG gått over en dørstokkmil som jeg ikke trodde lenger var mulig å kommer over. I tilegg har jeg nådd mitt første delemål og jeg er 4 kg i fra å nå mitt andre dele- dele mål!
Jeg har ikke vært noe særlig flink til å hold meg unna vekta, noe jeg har sagt så alt for mange ganger at jeg skulle, men jeg er bare så nysgjerrig! Det er en risikosport, men en sport som har gått smertefritt til nå. Men jeg innser og forstår at disse resultatene ikke vil vedvare og at ting vil gå tregere etter hvert, noe jeg gruer meg veldig til, samtidig så føler jeg meg ganske mentalt innstilt på at dette vil skje og må derfor gjøre mitt beste for å fokusere på resultatene jeg har oppnådd til nå, og at ting uansett går nedover. Rom ble jo ikke bygget på en dag og jeg vil ikke ”rase” på en dag, noe jeg bare må akseptere og leve med!
På grunn av sykdom så har det blitt lite trening den siste tiden, noe jeg forbanner meg over, føler virkelig at jeg MÅ trene og det er frustrerende å ikke få det til. Prøvde meg på en treningsøkt på tirsdag, den gikk relativt dårlig og jeg var så forbannet på meg selv.
En annen ting jeg må få kontroll over – jeg må se det fra den positive siden, i stede for å ligge hjemme til tross for at jeg kun hadde sovet tre timer og begynte å bli dårlig, så gikk jeg faktisk på trening.
Selv om hodet mitt skriker at jeg skal legge meg under dyna, så går jeg ut og tar meg en halv time- til en times gå tur.
Selv om alt i meg sier at jeg ikke orker noenting, jeg vil bare gi opp og at jeg ikke klarer mer, så tvinger jeg meg av gårde på trening. Jeg har ikke avbestilt EN eneste time med PT, utenom i dag, - men som sagt så ligger jeg faktisk nesten for døden, så da er det lov – i tilegg har jeg holdt avtalen om å trene en gang på treningssenteret uten PT også, så selv om jeg gjør det litt dårligere hjemme, så har jeg fulgt opp og enda ikke kommet med tusen unnskyldninger for ikke å gjøre det – Og er det noe jeg er flink til, så er det å komme på unnskyldninger -
Innerst inne så vet jeg at dette er en positiv endring i riktig retting, men en del av meg føler hele tiden at jeg kunne gjort bedre, at jeg er udugelig og at jeg ikke presterer slik jeg BURDE. Jeg føler det bare er enda flere unnskyldninger for kun å gjøre det halvveis, samtidig som vært eneste ben i kroppen virkelig ikke klarer å presse meg mer enn det jeg allerede gjør på mange områder.
Jeg er så delt, en del av meg er stolt, mens en annen del er skuffet over at jeg ikke klarer bedre. Men selvsagt så er jeg – uansett hvordan jeg vir og vender på det – kjempe stolt og glad for de resultatene jeg har oppnådd til nå, dette er jo ikke resultater som kommer av seg selv, så noe riktig har jeg jo gjort!
Kom over et innlegg hos antibloggen.blogg.no som handler om kvinnekropp og rollemodeller. Her drar hun frem både Rihanna og Tonde Damli som rollemodeller og går så langt som å kalle dem forrædere fordi de velger å kaste klærne.
Hun er en rollemodell som hjelper unge jenter til å få et anstrengt og tvangspreget forhold til kroppen sin, og det tjener hun seg rik på. Rihanna, Tone Damli og dess like viser unge jenter at man må være slank og veldreid for å slange seg rundt på magasinforsidene.
Man ser at jenter i større og større grad lar være å dusje etter gym timene fordi de ikke er komfortable med sin egen kropp, og redde for at medelever skal ta bilde av dem og spre dem på nettet. Og i blogger som viser seg fram, – har du noen gang sett ei jente som er godt overvektig? Tenkte meg det, ja…..
- Utdrag fra antibloggen.blogg.no
Selv har jeg gått kritisk ut mot Tone i forhold til hennes nye image om å spille på sex, som jeg har skrevet om her, men det er av helt andre årsaker, en av grunnene var blant annet fordi jeg syns hennes spill på sex ikke hadde noe sammenheng med videoen hennes og da ble det meningsløst, men en forræder er hun da ikke fordi hun velger å vise litt hud.
Skal alle slanke folk bli bannlyst fra offentlig rom? Skal de straffes fordi de er vakre? Og når det gjelder både Tone og spesielt Rihanna så er disse to jentene et mye bedre forbilde enn mye annet vi får se, de er sunne og friske med normalvektige kropper! Det er vel helst de som er undervektig og som tydelig jobber mot å være undervektig som er de store synderne hvis man først skal peke finger mot noen!
Hadde noen kalt en overvektig for en forræder fordi hun velger å vise seg frem og «fronter» overvekt så hadde ikke jorden stått til i morgen, men det er liksom helt greit å rakke ned på sunne normalvektige jenter? Med tanke på dagens fedme problem så burde man i aller høyeste grad bli inspirert til å gjøre noe med en usunn og ”feit” livsstil, selv er jeg overvektig og det er virkelig ikke noe å trakte etter.
At det er press på kropp og utseende er helt sant og det er absolutt en uting, men jeg tror at motebransjen som bruker utsultede jenter som modeller, reklamer som kun tegner et bilde av en type kroppsfasong, klær som er sydd til miniatyr mennesker og at jenter som er normale blir kalt for pluz size er med på å skape et mye større press enn det både Rihanna og Tone gjør.
Det at jenter ikke vil dusje etter gymtimen kan man heller ikke legge over på Rihanna, men det faktum at jenter er noen ondskapsfulle og utspekulerte sjalue skapninger som trykker hverandre ned, som igjen gjør at enkelte jenter blir usikre. Og det å skulle vise seg frem naken for en halv klasse er i seg selv ganske pinlig, alle har vi ulike grenser når det kommer til kropp og nakenhet, det er ikke dermed sagt at alle som ikke liker å vise seg er usikre med et forvrengt kroppsbilde!
For mitt vedkomne så ble jeg selv usikker på min egen kropp og fikk et forvrengt kroppsbilde, ikke fordi jeg så slanke og flotte folk på tv, men fordi jeg så slanke og tynne jenter rundt meg hvor enn jeg gikk, skal vi kalle de også forrædere og forby dem å gå ut blant folk fordi det kan skape et slankepress?
Dette handler om holdninger, og her har reklamebransjen, motebransjen, ulike kjeder, skoler, foreldre og voksne generelt en viktig oppgave foran seg når det kommer til sine egne barn og andre barn, vi må vise dem og få dem til å forstå at de er flotte selv om de ikke ser ut som alle andre, ikke minst vise et større spekter av ulike kropper for å danne et mer realistisk bilde av virkeligheten, men man kan da ikke gå på enkelt personer og si at de er forrædere fordi de er sunne, slanke og stolte av kroppen sin!
At enkelte kvinner og menn velger å spille på sex, og vise frem kroppene sine er i dagens samfunn et faktum, og det at overvektige mennesker ikke gjør det kan ikke legges over på verken Rihanna eller noen andre popp dronninger, det er ikke deres feil at folket vil ha slanke og stramme kropper, det er ikke hennes feil at folk syns det er sexy, at hun er sexy. ERGO, det er holdninger til hvert enkelt individ som må endres.
Når det gjelder dette overdrevne fokuset på sex og kropp, så skal jeg ikke si at jeg selv er så veldig fan av det, i mange tilfeller så blir det som sagt helt meningsløst og dumt og har ikke noe med verken talent eller musikk å gjøre, men igjen så er samfunnet nå blitt en stor sex butikk, og da må vi også lære oss å leve med det på best mulig måte og overføre så sunne og god holdninger som mulig når det kommer til barna våre i forhold til kropp og utseende.
Sexy undertøy i store størrelser 
Hvordan takle angstanfall? 
Empati… Vet du egentlig hva det er? 
Rune Øygard – et offer? 
En måned og 7 kg lettere! 
Hvordan gå ned i vekt med Herbalife? 
Dag 6 – Skriv 30 interessante fakta om meg selv 
Er Titten Tei lett på tråden? 
Gruppesex og partnerbytte! 
Smør til folket!
