Jeg vet hva som kommer til å bli min død. Denne forbanna manneinfluensaen. Den tar virkelig knekken på meg. Ligger her i fosterstilling å gråter mens jeg venter på at min kjære skal komme hjem å trøste meg før jeg dør!
Sett bort i fra en noe kjedelig og ikke minst upassende start på året, så har jeg likevel planene klare, nå venter jeg bare på at jeg blir oppegående nok til å faktisk gjøre noe med dem også. Ja, så fremt jeg ikke stryker med i dag da!
Her sitter jeg altså og syns synd på meg selv sammen med grise bamsen min, JA, jeg er 23 år!
I fjor så var jeg så flink å meldte meg inn på treningssenteret, fikk personlig trener og sto på som en speeda hval. Men dessverre så varte ikke lykken lenge, seks måneder ca klarte jeg å holde meg sunn og aktiv, jeg gikk ned 15 kg, noe jeg selvsagt er stolt over, men 15 kg er veldig lite med tanke på hvor mange kg jeg faktisk skal og MÅ ned. Nå har jeg også klart å få tilbake 6-7 av disse kiloene, noe jeg hater meg selv for. Men jeg nekter å la det gå så langt som det pleier på disse tilbake fallene, jeg skal ikke tilbake der jeg var og jeg skal i hvert fall ikke over der jeg i utgangspunktet var. Så nå må jeg bare få fingeren ut å sette i gang med treningen igjen!
Siden jeg har vært så uforutsigbar og plutselig ikke dukket opp på treninger og nå uteblitt fra trening noen måneder så er det selvsagt veldig ydmykende å krype til korset å be om en ny sjanse! For all del, de er vel bare glad for å ha kunder, men man får jo et slags forhold til de der nede, og de får jo med seg at jeg fra å være der tre ganger i uka, samt har PT timer, plutselig aldri dukker opp!
Jeg kunne selvsagt gjort det enkelt for meg selv, si opp medlemskapet mitt og finne et nytt treningssenter jeg kan gå på! Men da vil jeg gjøre det jeg alltid pleier, flykte fra en ubehagelig og vanskelig situasjon. Noe jeg virkelig ikke vil begynne året med! Ikke minst så syns jeg de er så fantastisk flinke der nede, og jeg liker meg virkelig på solsiden PT senter, så det å finne et nytt treningssenter er bare veldig uaktuelt! Så nå må jeg sitte og manne meg opp til å slå ydmykelsen i tryne og gå tilbake med hevet hode! Akkurat nå så håper en liten del av meg at manneinfluensaen min skal slå meg ut, da er det ikke min skyld at jeg unngår problemene mine!
Gleder meg til å komme igang med treningen nå!;)
Så over til neste utfordring: Nå har jeg jo levd som en gris, da spesielt den siste måneden, julemåneden er et stort dilemma når det kommer til slanking. En dum unnskyldning, men likevel et stort dilemma. Når jeg i tilegg allerede hadde falt litt av lasset når det kom til sunn kost så lurt jeg meg selv til å tro at jeg like greit kunne dra den helt ut i jula å med det fråtse i mat. Nå er det derimot slutt, jeg ha lenge gått å sagt at fra og med 2. januar – Siden jeg mest sannsynlig var fyllesyk i går, og med det trenger fast og fet føde – skal kutte ut alt av usunnheter!
Jeg har selvsagt trodd at dette var enda et tomt løfte, og selv om det fortsatt er tidlig på dagen, og jeg kun har spist to måltider til nå, så har jeg likevel spist sunne måltider, samt klart å holde meg borte fra djevelske fristelser, noe som selvsagt er et godt tegn på at viljestyrken begynner å tre i kraft! Så da satser vi på at fra og med i dag så vil vekten begynne å gå sakte men sikkert nedover igjen!
Jørgen Foss er lederen for landsforeningen for overvektige. Noe jeg helt ærlig ikke kan fatte og begripe! En leder for en slik forening burde vel strengt tatt være med på å motivere og hjelpe folk til å innse at overvekten er farlig. Han derimot, han sitter og legger skylden på alle andre, prater i vei om hvor stolt han er over å være feit og sier at samfunnet burde tilrettelegge for tjukkasene i stede for å skyve dem ut!
Ja, alle må og burde bli akseptert for den de er, feite folk burde slippe og måtte gå på gata å bli pekt på, snakket om og sett på med avsky. Disse holdningene må helt klart snus, også dette bilde om at alle feite folk sitter og lesser i seg fet mat bare fordi de har lyst og ikke evner å gjøre noe med det. Selv om Jørgen Foss selvsagt gjør det vanskelig å tro noe annet, for han motbeviser ikke akkurat disse påstandene!
I dagbladet langer han ut i et intervju om hvordan han er født inn i en overvektig familie, han er Jørgen, han bare er sånn ikke minst så er han fornøyd og stolt av seg selv og kroppen sin. Et paradoks som vi ser hos mange overvektige er hvor stolte de påstår at de er over kroppen sin, hvor selvsikre de er og hvor lykkelige de er som overvektige. Samtidig sitter de samme overvektige og gråter fordi de så sårt vil ned i vekt, og de gjør det som står i deres makt for å klare det. Er det ikke bare å innrømme det: Du liker ikke kroppen din, du vil ikke være en 150 kilos fettklump og du ønsker deg en normal kropp!
Jørgen maser også om disse kjendisene som det helt klart er umulig å bli som, og som ikke minst er dårlige og urealistiske forbilder. Er han noe bedre egentig? Slik det har blitt i dag så er det tynn vs. tykk, og begge sider er i bunn og grunn dårlige forbilder. Det man burde og skulle kjempet for å oppnå er et sunt og naturlig kroppsbilde, en normalvekt. Altså ikke underernært og heller ikke overvektig. Det Foss driver på med er og romantisere overvekt, mens det er alt annet enn romantisk, og jeg tørr påstå at det er fåtall som faktisk ønsker å veie 150 kg eller mer. Ikke bare er det stygt, for nei det er ikke pent, det er også helseskadelig! Hvorfor i all verden skal så mange overvektige så sårt prøve å gjøre overvekt til noe positivt? Når de heller burde fokusere på det, det faktisk er, HELSESKADELIG!
Folk sier stadig: Du er så vakker eller så sexy som du føler deg, men dessverre så har det seg slik at de fleste overvektige ikke føler seg sexy eller vakre, noe som igjen fører til at man streber etter og bli slankere for og selv føle seg bedre, for å føle seg både psykisk og fysisk komfortabel i egen kropp! Da sier det vel litt om hvor lite lyst folk faktisk har til å være feite. De aller fleste som sliter med overvekt er ukomfortable med kroppen sin!
Som sagt – fordommene mot overvektige må selvsagt bort, overvekt er ikke synonymt med mindreverd. Som menneske er man ikke mindre verdt fordi man er overvektig, poenget er bare at man ikke må tegne et romantisert og vakkert bilde av overvekt, på lik linje som vi ikke må tegne et romantisert bilde av undervekt, for ingen av delene er helsemessig forsvarlig!
Fedme var ikke et problem før i tiden, fedme er derfor ikke noe som er naturlig, men som fremkommer av et slapt og stillesittende samfunn hvor mennesker som Jørgen Foss prøver å gjøre overvekt til noe positivt, samtidig som han likevel så sårt ønsker å ned i vekt. Så det jeg egentlig lurer på er hvorfor han med flere overvektige skryter overvekt så opp i skyene, mens de likevel går gjennom slankekur på slankekur og omfattende opperasjoner for å gå ned i vekt?
Disse selskapene som reklamerer i det vide og det breie for hvordan du fort kan miste både fett og centimeter på kroppen din bare ved inntak av deres produkter gjør meg i grunn litt provosert. Eller nærere sagt, måten de går frem på for å promotere produktene sine gjør meg provosert!
Enkelte produkter er ren svada fra ende til annen, andre produkter kan være et hjelpemiddel på veien, men ikke uten hardt arbeid. Det finnes IKKE et produkt i verden som gjør deg slank uten å gjøre noen slags endringer i livsstilen din! Det er fysisk umulig, så greit er det bare!
Når man er desperat, ung og dum så er det som om fornuften fordufter, du tenker ikke rasjonelt og det eneste som står i hodet ditt er å komme deg ned i vekt. Når du da ser disse vidunder kurene som lover gull og grønne skoger på reklamer i både magasiner og på tv, så er det lett å falle for disse salgstriksene. Innerst inne så blinker det en varselslampe, men du ignorerer den totalt, for du vil så gjerne, håper så gjerne at DETTE produktet skal fungere, at disse produsentene snakker sant!
Mange sier selvsagt at når du er voksen så burde du vite bedre, og ja, jeg er helt enig. Men det er ikke bare voksne som blir eksponert for disse reklamene. Likevel så er det også forståelig at mange voksne faller for disse vidunderkurene. Reklamer har faktisk en stor effekt på oss mennesker, enten vi liker det eller ikke. Voksen som barn, du er ikke herdet. Noen er kanskje mer herdet enn andre, men du kan ikke komme her å si at du ALDRI i ditt voksne liv har falt for eller blitt påvirket av en eller annen fristende reklame?
Sett bort i fra slankeprodukter, så blir man påvirket av reklame som inneholder andre ting også, som for eksempel mat, godterier, den nyeste og flotteste tv`n, en ny sofa eller andre ting man har lyst på. Før reklamen dukker opp på tv, hadde du så veldig lyst på sjokolade kanskje? Eller trenger du den nye tv`n til 40.000,- som lover deg et bilde som gir deg følelsen av å sitte på et teater? Varene skriker ”kom å kjøp meg”! Man blir påvirket, det ligger i mennesker natur å bli påvirket av det rundt oss, men noen er lettere påvirkelige enn andre.
Det som da gjør dette enda mer urovekkende og ikke minst provoserende er tanken på hvordan barn og unge blir påvirket av disse reklamene. Barn og unge som er spesielt utsatt for kroppspress, som har dårlig selvbilde og som ønsker så sterkt å bli slanke, akkurat slik de damene på reklamen blir, de som inntar disse vidunder kurene. Det fungerer jo for dem, så hvorfor skal de ikke fungere på deg?
”Mist centimeter med en gang”
”Gå ned 6 kg på en uke”
”Dette produktet er det eneste som er vitenskapelig bevist at fungerer”
Selvsagt er dette svært tiltalende. Det vi ikke ser eller får høre er hvordan du må endre på livsstilen din, hvordan du må spise sundt og være i aktivitet. Det blir enten så vidt nevnt, eller det blir lurt inn i en tekst på størrelse med ei lus, noe selvsagt unge og desperate jenter ikke får med seg. De hører bare: ”BLI SLANK PÅ SEKUNDET”
Jeg blir kvalm av de som så kynisk står bak disse produktene og prakker det på omverdenen på den måten. De tenker kun penger og gir blaffen i om folk ødelegger helsa si ved å tygge slankepiller som sukker i den tro at de skal bli slanke. Ja, du kan si de er så dumme som du bare vil, at det er deres ansvar, men dessverre så er det et faktum at dette skjer, og om det er aldri så dumt, så er det helt forferdelig at unge jenter ødelegger seg selv fordi noen har funnet ut at det ligger store penger i å ødelegge kropp å helse til folk!
Vi etterlyser mer aktivitet, sunne og normale vaner, men hvordan i all verden skal man forvente, - da spesielt fra unge jenter - at de skal bli mer aktive i et eller stillesittende samfunn når disse vidunder kurene finnes? Skal man tro på dem, så trenger man verken å være i fysisk aktivitet eller spise sunt, fordi disse produktene gjør jobben for deg, mens du sitter stille på sofaen og inntar søppelmat!
I dag har vært en sånn dag hvor jeg bare har hatt lyst til å legge meg ned i fosterstilling, sutte på tommelen mens jeg får presset ut noen såre tårer. På et tidspunkt så gjorde jeg akkurat det. Nei, ikke fordi jeg har fått et nervøst sammenbrudd, men fordi jeg var på trening! Fy F*** sier jeg bare, den treneren kan det å ødelegge ei jente!
Sist gang klarte jeg ikke å vente før jeg kom hjem ei gang, da begynte jeg å tute som et lite barn under treningen fordi jeg ikke orket mer, det var rene torturen, jeg bare: ”Please, jeg skal si hvem det er, bare ikke tving meg til å gjøre flere knebøy” Han bare: ”KOM IGJEN, KOM IGJEN STINE, INTA GJE DEJ, DU FÅR INTA GJE DEJ!!!!!!”
Denne uutholdelige smerten kommer nok av tre ting: 1, jeg har dårligere kondis enn en kols syk 80 åring som røyker 50 sigaretter om dagen. 2. Jeg er faktisk litt syk. 3. Jeg får ikke puste fordi jeg selv har røykt, vel, mange sigaretter om dagen. (som jeg forøvrig ikke har gjort på to uker)
I starten så likte jeg treningen, det føltes godt etter at jeg kom over den verste kneika, men etter flere ufrivillige pauser, så blir det som å begynne på nytt femti ganger, når jeg da må over denne kneika femti ganger så mister man litt motivasjon. Men så vet jeg jo også at disse smertene til slutt vil gi meg en gevinst som vil gjøre alt verdt det, så jeg får bare bite tennene mine sammen, pine meg som aldri før og bare FULLFØRE!!
NO PAIN, NO GAIN, er det ikke det man sier?
En god nyhet er at jeg endelig har klart å få sunne matvaner på plass igjen, jeg hadde en periode her, en sprekk som jeg virkelig fryktet ville ødelegge alt! Viste seg at jeg bare hadde gått opp to kg, noe som var bedre enn tjue kg som jeg følte jeg hadde gått opp, nå er de to kiloene borte, og vekta går sakte men sikkert nedover igjen! HURRA!
Får bare håpe at helgens begivenheter (fin på vin) ikke ødelegge alt igjen! Skal nemlig feire bursdagen til ei søt snuppe i morgen!
Veldig mange som skal begynne på treningssenter for første gang har ofte ikke peiling på hvordan de skal gå frem, enda mindre peiling på hvordan de ulike øvelsene skal utføres.
Mange tenker bare at det er å gå ned på treningssenteret løpe noen kilometer på mølla for videre å løfte noen lette vekter helt på måfå, uten å tenke på verken teknikk eller hva de enkelte øvelsene er for noe. Trening er trening. Etter å ha vært med på trening med personlig trener noen ganger nå, så har jeg virkelig forstått at det ligger mye mer bak. Du må faktisk ha litt kunnskap når du setter i gang med treningen, slik at du ikke ødelegger deg selv. Ikke minst så er det viktig i forhold til utbyttet du får av treningen
Selv har jeg aldri helt forstått viktigheten av å trene riktig og at det var ulike teknikker å forholde seg til. Likevel så har jeg tenkt at litt kunnskap burde man ha og for å få et skikkelig treningsprogram så burde man selvsagt oppsøke noen som vet hva de gjør. Jeg har bare brukt veldig lang tid på å ta dette skrittet, men til slutt gikk jeg over dørstokkmila som det så fint heter, og oppsøkte en personlig trener slik at jeg var hundre prosent sikker på at jeg fikk rett oppfølging og kunnskap i starten.
Nå ville jo jeg i utgangspunktet også trene fast med PT, men jeg vil likevel anbefale på det sterkeste å møte med en PT første gangen du skal trene eller hvis ikke du har så mye kunnskap, bare for å få en kort innføring i teknikk og hva slags program du bør følge i forhold til dine behov. Videre så er det jo som regel trenere på de ulike treningssentrene tilgjengelige, slik at du hele tiden kan spør hvis det er noe du lurer på, noe du absolutt ikke burde nøle med å gjøre hvis du er usikker.
Mange har nok også venner og bekjente som trener mye og som naturlig nok da har en del kunnskap om trening, likevel så er det ikke sikkert de har nok kompetanse til å kunne veilede deg i forhold til dine mål med treningen. Noe som også er lurt å tenke på før du setter en av kompisene i gang for å hjelpe deg.
Vi leser også daglig blogger hvor trening er et sentralt tema, her er det ofte jenter som trener hardt for å opprettholde en stram og fin kropp, mange ønsker selvsagt å vite hva dem gjør for å holde seg i form og mange ønsker å se deres trenings program for selv å kunne bruke det, men selv om dette treningsprogrammet er bra for dem så er det ikke nødvendigvis det treningsprogrammet som er best for deg. Hvis du i tilegg går ned på treningssenteret uten å vite hva du gjør, så er det fort gjort at du ødelegger deg selv eller at du ikke får maksimalt utbytte av treningen! Derfor mener jeg det er lurt å gå til en PT eller til noen som du VET har bre kunnskap om trening og få et treningsprogram som er skreddersydd til akkurat deg og dine behov.
Kunnskap er makt sies det, og dette gjelder i grunn innefor alle grener. Trening er intet unntak. Man kan selvsagt lese seg opp på mye når det gjelder trening, likevel så er det fortsatt mye som også må utføres i praksis og da er det greit å ha en person som virkelig vet hva han gjør til å veilede deg og hjelpe deg slik at du får et best mulig utbytte av treningen!
Jeg hadde aldri hatt samme utbytte av treningen hvis ikke jeg fikk hjelp og veiledning fra noen som virkelig vet hva de snakker om! Jeg hadde endt opp med et treningsprogram som jeg hadde snappet opp på nettet og gått i min egen boble på gymmet og sikkert ødelagt meg selv slik at jeg aldri mer kunne sett på et treningsapparat!
Kari Jaqeusson er på ny ute med sine krasse og rett fra levra uttalelsene sine. Denne gangen sier hun at overvektige har gjemt bort sitt egentlige jeg i et lass av fett, det sier i hvert fall overskriften på side2.no. Når man derimot leser hele artikkelen så kommer det frem mange gode argumenter og poenger fra Kari sin side.
Når jeg leste overskriften så kjente jeg at ble provosert, fordi Kari er kjent for å komme med uttalelser som er helt bak mål og jeg fikk intrykk av at dette var nok en slik utalelse, men denne gangen traff hun hode på spikeren. Jeg forstår ikke hvorfor Jørgen Foss reagerer som han gjør. Ja, kanskje hun skulle snakket om overvektige generelt, og ikke bruke han som eksempel. Likevel så er det helt og holdent sant det hun sier, overvekt ligger i de aller fleste tilfeller i hode, man MÅ fikse hode for å klare å gjøre noe med det, ikke minst så mener jeg det er helt riktig å sammenligne det med andre avhengigheter som rus / alkohol og spille avhengighet slik hun gjør, for det er faktisk slik. Og avhengighet anses som en sykdom, en sykdom som man trenger hjelp for å komme seg ut av, en sykdom hvor man må gå i seg selv og fikse det som ligger i hode for å klare og bli friske!
Kari sier blant annet at mange ofte er overfokusert på å komme i gang med trening og sunn kost, mens man egentlig burde fokusere på det som ligger i hode. Igjen, helt riktig! Selv har jeg slitt med overvekt ei stund nå, jeg har slitt med mat i flere år og prøvd mange lettvinne og raske løsninger, mens jeg glemte helt bort det som lå i hode, grunnen til hvorfor jeg spiste som jeg gjorde. Når jeg derimot fant ut av dette så hadde jeg noe jeg kunne ta tak i, noe jeg kunne jobbe med. Og det har tatt lang tid å komme dit jeg er i dag, men nå begynner jeg sakte men sikkert å få bitene på plass i hode, som igjen gjør det lettere for meg å trene og spise sunt, jeg er ikke hundre prosent frisk, men jeg er på god vei når det gjelder mat og trening.
Jeg ser på ingen måte på det Kari sier som verken støtende eller over streken, hun sier det bare slik det er, og for en gangskyld så går hun ikke til angrep på overvektige og sier at de bare er slappe og viljesvake.
Men når artikkelen er slutt og det er folkets tur til å si sin mening så blir jeg på ny provosert, for det første så virker det ikke som om noen har lest artikkelen og hva Kari faktisk sier, og for det andre så bunner de fleste kommentarene ut i lite kunnskap og forståelse overfor andre. De mangler empati og de aller fleste tar det Kari sier helt ut av kontekst og skriker å hyler om hvordan overvektige bare kan takke seg selv der de ligger slappe på sofaen med potetgull i den ene handa og sjokoladen i den andre. For ja, det er jo akkurat slik det er, eller?
Det er så lett for mennesker som selv ikke sliter med tingen det er snakk om å si at det er bare, mens det faktisk ligger mye mer bak. Folk trenger virkelig å bli mer opplyste før de utaler seg, dette være seg om det er overvekt eller andre ting folk sliter med! Kari har helt rett i det hun sier i artikkelen, men jeg tror meg og mange andre leser to ulike artikler, for hun sier faktisk ingenting om at folk er viljesvake, hun sier jo faktisk at fokuset er for stor på kosthold og trening når det egentlig burde ligge på å fikse hode først! Hun sier med andre ord at det er en reel grunn til at folk blir overvektige som ikke nødvendigvis handler om slapphet og liten vilje til å gjøre noe konstruktivt med livet sitt!
Noen sier at de har sett seg lei på hvordan overvektige sykeliggjør seg selv og legger skylden på alle andre, hvordan de bare må ta seg sammen å begynne å spise riktig. Her er det ikke snakk om å legge skylden på alle andre, selvsagt er overvekten ens egen skyld, for det er ingen andre som tvinger noen til å spise, men problemet ligger jo i hvorfor folk spiser så hinsides mye, hvorfor folk tillater seg å bli så store! På lik linje som hvorfor folk tillater seg selv å slutte og spise, det er jo ganske opplagt at vi også trenger mat for å overleve, verken for lite eller for mye, så syns du kanskje de som sulter seg også er dumme? Og om du så syns dette, så har du virkelig lite forståelse for andre mennesker, ikke alle lever på en rosa sky og klarer å takle alle livets utfordringer på strak arm, og dessverre så tyr mange derfor til irrasjonelle og dumme løsninger som på lang sikt ødelegger enn selv!
Overvekt handler ikke om slapphet men om et problem. Overspising for eksempel, er faktisk en spiseforstyrrelse på lik linje med bulimi og anorexia, men ingen skriker og hyler om de som sliter med dette, hvorfor? Eneste forskjellen på disse sykdommene er at den ene går ned i vekt, mens den andre går opp, men det ligger like mye i hode til begge sykdommene!
Det er skremmende å se hvor lite empati og forståelse mennesker har overfor andre mennesker som sliter.
Vekt og utseende er noe som preger dagens samfunn i veldig stor grad – vi streber etter å se best mulig ut, være tynnest mulig og vi tror at alle verdens problemer blir løst bare vi kommer inn i bukse str. xs. Det er i hvert fall det folk forteller oss!
Mange fnyser av dette hysteriet, de forteller oss at vi må elske oss selv slik vi er, de sier at uansett hvor slank du blir så vil ikke det fikse verken selvtillitt eller selvbildet og vi må rett og slett bare leve som den vi er, verken mer eller mindre….Men blir dette riktig?
Det er helt klart enkelte mennesker som går over stokk og stein for å se bra ut, hele livet handler om å se bra ut, og uansett hva man gjør så blir man ikke fornøyd, dette er selvsagt ikke sunt. Men selv de som ønsker å gjøre små eller store endringer på en helsemessig forsvarlig måte blir ansett som uforsvarlig og hysteriske kun opptatt av utseende. Kropp og utseende spiller faktisk en stor rolle på hvordan man føler seg, enten vi liker det eller ikke. Det er ikke dermed sagt at hele verden dreier seg om å være tynnest mulig, men det handler om å føle seg bra, når du føler deg bra så er du automatisk mer lykkelig. Alle har vi våre kriterier for å føle seg bra, noen trenger å gå ned i vekt, andre trenger en ny hårfrisyre.
Selvsagt er det ikke bra at unge jenter som veier 40kg gjør det de kan for å gå ned i vekt, men at personer med noen eller mange ekstra kg ønsker å gå ned i vekt for å føle seg bedre ser jeg ingen problemer i så lenge det gjøres på en fornuftig måte.
Det at vi må elske oss selv og godta oss selv akkurat slik vi er, er bullshitt i mine øyne. Når du ikke klarer å elske deg selv akkurat slik du er, da er det noe du trenger å forandre på, noe som kan være med på å skape det bilde du ønsker å ha av deg selv slik at du faktisk kan elske deg selv. De aller fleste av oss kan på en eller annen måte bli en bedre utgave av oss selv, og når du er 50kg overvektig eller føler at du har noen kg for mye så er det klart at det går utover både psyken og den fysiske helsen din. Alle problemene mine vil ikke løse seg så fort jeg blir slank, men jeg vil likevel vokse, jeg vil være mer tilfreds med meg selv og jeg vil med det også få en helt annen utstråling enn det jeg har i dag. Jeg merker allerede stor forskjell, selv om jeg fortsatt er stor, så er jeg mindre enn det jeg var, jeg har kjempet meg ned 15kg og selvtilliten og selvfølelsen har allerede vokst flere hakk, tenk da hvordan det blir når jeg når idealvekten min!
Jeg syns det er missledene og dumt å si til folk at de i stede for å ta tak i helsen sin, heller må lære seg å elske seg selv slik de er. For faktumet er at når en person er villig til å slutte å spise, legge seg under kniv på kniv for å gjøre noe med utseendet sitt, så elsker de ikke seg selv, og de vil ikke lære seg selv å elske før de føler at noe er annerledes. Cluet er ikke å måtte godta seg selv akkurat slik du er, men å finne en sunn balanse for hvordan du kan bli den beste utgaven av deg selv, slik at du kan bli glad i deg selv!
Ofte må man fysisk gjøre noe annerledes for at man kan klare å endre psyken og omvendt. Når selvtilliten og selvbildet skranter så handler som regel dette om det ytre, om hva du tidligere har fått hørt og erfare, de vonde opplevelsene som gjør at du hater deg selv må du selvsagt jobbe med, og lære å forstå at ikke er sant, likevel så hvisker ikke det bort det faktum at du selv ser noe i speilet som du ikke ønsker å se, hvis du da har mulighet til å endre dette på en fornuftig og helsemessig forsvarlig måte, så er det da ingenting i veien for å gjøre det.
Når det kommer til slanking så føler jeg mange tar tak i denne problemstillingen i helt feil ende. I dag har du ikke lenger lov til å være tynn, uten å bli hetset og kalt for et dårlig forbilde, tynne mennesker får plutselig ikke lov til å være med i tv programmer fordi de sender ut feil signaler, samtidig som tv bildet prydes av reklame på reklame av syltynne modeller og slankepille reklamer. Hysteriet har tatt en ny vending, og nå kjempes det med nebb og klør for at fedme skal bli akseptert i den grad at man ikke lenger trenger å gjøre noe med det, vi skal bare godta oss selv som feite. Men faktum er at det å være overvektig er helseskadelig, hvorfor skal vi plutselig romantisere overvekt og lære samfunnet at det er helt ok å være overvektig, at du ikke lenger skal ta tak i problemene å gå ned i vekt?
I tilegg har du disse halvfeite kjerringene som egentlig hater seg selv fordi de ikke klarer å gjøre noe med livsstilen sin og gjemmer seg bak ”du må elske deg selv slik du er” talen og forbanner alle som faktisk klarer å gjøre noe med livene sine. De som klarer dette er noen usunne forbilder som lever i en virkelighet som bare dreier seg om å se bra ut. Mens realiteten er at utseende og indre skjønnhet går hånd i hanske…
Selvsagt skal du være glad i deg selv, og godta deg selv for den du er, livet handler ikke om å være tynnest mulig, men det handler om å være sunn og frisk og å føle seg vel, ofte må det noen fysiske forandringer til for at psyken skal henge med, men det betyr ikke at man nødvendigvis tror at hele livet blir en dans på roser så lenge det fysiske er perfekt, men det handler om at man kan få det litt bedre, bli mer tilfreds med seg selv og klare å godta seg selv hvis man føler at det ytre er bra!
Det sies at skjønnheten kommer innenfra, dette er helt og holdent riktig, men for at den indre skjønnheten skal blomstre så avhenger det at du faktisk er fornøyd med deg selv og utseende ditt, hvis du da føler at du må foreta deg noen endringer i livet ditt for å bli nettopp det, så er det på ingen måte noe skadelig eller feil ved å gjøre det!
Sitter i sofakroken og føler meg som en misshandlet gris. Var på trening i går og hadde PT time, Jonas tullet ikke når han sa at treningen skulle begynne for fult igjen med den timen! Har vont i muskler jeg ikke trodde jeg hadde, tror jeg har fått noen nye muskler til og med, bare for å ha litt ekstra vont!
Jeg har ikke annet å si enn SATAN! Det som er digg da, er at det er disse smertene som fører til resultater, og fremover så ser det ut som jeg skal ha mye av disse smertene! Jonas ser søt og uskyldig ut på utsiden, men på innsiden så er han en djevel! Han koser seg av å se på oss når vi sliter, banner og nærmest gråter, det er vel det som gjør han så flink, han pakker ingenting inn og får frem en kampvilje jeg ikke trodde jeg hadde! Selv om jeg noen ganger kunne ønske jeg aldri hadde møtt Jonas, så er jeg innerst inne kjempe glad for det, den mannen kommer til å få meg i god form, ikke minst så kommer han til å føre meg til den kroppen jeg så lenge har siklet etter, for er det noe han kan så er det å motivere og pushe meg til det ytterste!
Frem til jul nå så er det fult kjør, vi har fått streng beskjed om å sette oss ned, krysse av i kalenderen for hvilke dager vi skal trene. Vi har bestemt oss for å minst trene tre dager i uken, hvor en av disse dagene stort sett blir med PT. På disse ukene så skal vi i tilegg ha to uker totalt hvor vi SKAL trene 5 dager. – Hell week – som Jonas så fint forklarte, mens han lo sin djevelske latter!
Så ikke like blid ut etter trening kan du si!
Selv om det gjør helt forferdelig vont der og da, så vet jeg at det er verdt det. Smertene jeg påfører meg selv ved trening, er for en gangskyld gode og positive smerter som til slutt vil gi meg et positivt resultat!
Jeg VET jeg har vært veldig vinglepetter en liten periode i forhold til treningen, men før har jeg som regel bare gitt opp og aldri snudd meg tilbake, nå har jeg derimot snudd meg tilbake og er hundre prosent innstilt på at jeg skal klare å endre på livsstilen min og komme i form!
Vekten har stått stille en lang periode, jeg begynner å bli lei, samtidig så er jeg glad for at den ikke går oppover, jeg har i det minste klart å finne en balanse og et kosthold jeg kan leve med når jeg har nådd målet mitt, slik at jeg kan holde vekten vedlike! Nå må jeg bare ta meg sammen og bli litt strengere slik at vekten kan fortsette å gå nedover!
De to siste dagene har jeg lagt fra meg to HARDE treningsøkter – jeg trodde på et tidspunkt at jeg skulle dø så hardt var det. Da jeg kom på Mandag og trente så ble jeg jo temmelig fornøyd og følte at treningen gikk bra, men det var fordi PT Jonas var snill å ga oss en ”mild komme i gang igjenn økt.” De neste øktene skulle derfor vise seg å være det man kan kalle en ordentlig treningsøkt, og et like øyeblikk så tror jeg at jeg så lyset!
I går trente vi styrke og i dag var det kun kondisjon.
Onsdag så slik ut:
Oppvarming: Mølla – 10 min
Catslide utfall: 10*3
Utfall side: 10’3
Roing: 10’3 – 26 kg
Push up: 10’3
Dips: 10’3
Situps:
Dobbel crunch: 10’3
Sykkel: 10’3
Så avsluttet vi med 15 min på sykkel!
Dagens trening så slik ut (torsdag):
15 min på mølla
10 min på et apparat jeg ikke husker hva heter, men er en sånn stepmaskin lignende sak (?)
20 min på sykkel.
Dette skulle selvsagt ikke være en søndagstur så jeg tråkket og gikk for harde livet og holdt på å spy så sliten ble jeg, men likevel så var det en deilig og forfriskende følelse når jeg ble ferdig!
Som PT Jonas sier – ”Du kommer ALDRI noen gang til å gå hjem fra trening å tenke at du angret på at du gikk” og det må jeg si han har helt rett i!
Det er så deilig å være i gang igjen og nå SKAL jeg fortsette uten lengre opphold, skal jeg få et ordentlig utbytte av treningen, så må jeg jo kjøre på, gå på trening minst tre ganger i uken og presse grensene mine på treningen! Jeg SKAL og jeg vil få kroppen min tilbake, bli den beste utgaven av meg selv og ikke minst komme i form og leve med ei god helse!!
I går fikk jeg endelig surret meg ned på treningssenteret hvor PT`n vår var klar for å sette oss i gang igjen! En god PT er virkelig gull verdt og jeg er på ny full av treningsmotivasjon takket være han!
I første omgang nå så vil han sette oss i gang igjen, vi har jo hatt en liten pause, og han vil da se hvor vi står i forhold til gjennomføringsevne og vilje til å fortsette en intens trening – så vi skal da de to neste ukene møte opp på treningssenteret 6 ganger hvor vi skal trene alene og følge et opplegg som han har lagt opp for å sette oss i gang. Etter det skal vi fortsette med intens og hard trening sammen med PT og på egenhånd!
Bare det å få en slik oppfordring gjør at man blir mer motivert og man ønsker å bevise at ”Dette SKAL jeg få til!”
I går ble det ikke en kjempe tung økt, da det ble mye prating – men vi begynte med oppvarming på sykkel i 10 min videre gjorde vi noen få styrke øvelser:
Roing: 10*3 – 26 kg
Utfall: 10*3
situps: sykkel og tå – 10*3
Til slutt gikk vi 15 min på mølla!
Jeg merket selvsagt at det var en stund siden jeg hadde trent, likevel så var det ikke så ille som det var første gang jeg satt føttene mine innforbi treningssenteret, så jeg har likevel ikke falt helt tilbake etter ”pausen” min! Nå er jeg bare klar for å komme tilbake der jeg var, og bli enda bedre!
Jeg har satt meg egne mål også for tiden fremover – jeg skal nemlig til London i slutten av september og har bestemt at inntil vi reiser så skal det være fullt kjør på trening og godt kosthold. Utenom helga som kommer – da skal jeg i 30 års lag– så skal jeg holde meg bort fra alkohol, jeg skal spise sunt og jeg skal trene mye! Dette for at jeg skal føle meg best mulig på turen og for at jeg også da kan unne meg litt ekstra med god samvittighet på turen, videre så er det alltid motiverende og ha et fast holdepunkt og forholde seg til, for da virker ikke ting så alt for fjernt eller vanskelig!
Selvsagt skal jeg fortsette i disse baner etter London turen også, men kanskje ikke like strengt som det jeg ønsker å være nå fremover!
Selv om jeg ikke er ute og sykler vær dag, eller løfter vekter til krampa tar meg så går jeg likevel ned i vekt. I dag da jeg gikk på vekta så kunne den fortelle meg at jeg har gått ned 15 kg! 5kg til nå så har jeg oppnådd mitt andre delemål – jeg fokuserer på ti kg om gangen slik at det ikke skal føles så alt for langt frem til det endelige målet.
Jeg vet også at jeg hadde vært mye nærmere mitt andre delemål hvis jeg hadde vært strengere på kosten og trent, noe som gjør at jeg blir litt sint og frustrert på meg selv – likevel så er jeg super fornøyd med at vekten går nedover, det er jo til syvende og sist det som betyr noe! Videre så er det en motivasjon til å komme i gang med trening igjen også!
Når jeg sier at jeg ikke har vært så streng på kosten så betyr ikke det at jeg har stappet i meg alt jeg vil av usunne matvarer og godterier – jeg har bare ikke vært så fanatisk som jeg var til å begynne med. I stede for å kutte ut brøde helt, så har jeg begynt å spise litt brød, jeg har drukket litt brus, jeg har spist taco med pita i stede for bare med salat, jeg har spist pasta og ris oftere – fullkorn vel og merke – og jeg har vel heller ikke vært super flink til å holde et rutinert og variert kosthold med nok måltider til dagen, noe jeg absolutt vil bli bedre på.
Jeg vil også prøve å bli litt strengere igjen slik at resultatene også blir bedre, men det er ikke dermed sagt at jeg skal slutte å spise, jeg skal bare hente meg inn å komme tilbake i gode rutiner og da må jeg være streng!
Selv om jeg har slakket litt av så har jeg ikke overdrevet med spisingen, jeg spiser vel det man kan kalle for normalt, slik normale mennesker spiser – med måte! Noe jeg har hatt problemer med å gjøre i flere år, så den strenge perioden har virkelig gjort nytte for seg, videre har jeg nå sakte men sikkert innsett at mat ikke er farlig og at mat er noe jeg får igjen, så jeg trenger verken å sulte meg eller spise som om jeg aldri mer skal få mat!
Det destruktive tankemønster når det kommer til mat er selvsagt ikke helt fikset – jeg får enda dårlig samvittighet, føler jeg spiser for mye og at det er fy, fy og spise slik jeg gjør, samtidig så klarer jeg å kompensere de negative tankene med at jeg for det første faktisk går ned i vekt, og at spise vanene mine er ti ganger bedre enn det de har vært på lenge.
En annen ting jeg har fått mer kontroll over er å styre lystene mine – selv om jeg holder på å krepere i abstinenser etter sjokolade, chips eller fet og usunn mat, så klarer jeg å styre unna. Hvis jeg først MÅ ha noe mat selv om jeg ikke er sulten, eller fordi jeg har lyst på noe usunt, så velger jeg et sunnere, usunt alternativ. Dette er noe av det jeg har slitt mest med, det å kunne styre lystene, og selv om de til tider er så kraftige at jeg er på bristepunktet til å sprekke helt, så klarer jeg å la vær. Det er et stort skritt i riktig retning. Målet er selvsagt å få totalt stål kontroll og få bort disse lystene så mye som mulig, men et skritt av gangen er det ikke det man sier?
Jeg er bare så fornøyd og ord kan ikke beskrives hvor deilig det er å føle på kroppen at den er i endring, i positiv endring og at jeg har klart å holde det gående så lenge denne gangen – selv om jeg har mine nedturer hvor jeg føler at alt stopper opp, at jeg ikke klarer mer så vet jeg innerst inne at jeg skal klare det, jeg må bite tennene sammen, reise meg opp igjen og fortsette i samme spor. For selv om jeg sprekker, selv om jeg har en periode hvor jeg kanskje ikke er like streng og flink som jeg burde så hjelper det ikke å falle helt tilbake å gi opp.
Når jeg tidligere har sprekt en dag, ikke trent på lenge, eller spist noe jeg ikke burde, så tenker jeg at jeg likegreit kan fortsette å spise usunt for nå har jeg likevel ødelagt alt, men det er jo slik jeg har kommet i denne situasjonen jeg er i nå, det er jo nettopp fordi jeg har tenkt at en dag fra eller til, at en sjokolade fra eller til ikke betyr noe, videre har jeg tenkt at en sprekk vil stoppe alt opp og at det da blir det samme som å begynne helt på nytt, noe jeg på det tidspunktet ikke har maktet og har derfor gravd min egen grav og fortsatt i samme gamle spor.
Det har tatt meg lang tid å innse dette og det er fortsatt dager hvor jeg noen ganger bare tenker at det kan være det samme, men jeg faller for en gangsskyld tilbake til rasjonelle og positive tanker, fremfor det negative og destruktive tankemønsteret som jeg pleier å overbevise meg selv til å virke logisk, videre så er det faktum at jeg går ned i vekt og ser resultater også en stor motivasjon til å ikke falle tilbake!
Sexy undertøy i store størrelser 
Hvordan takle angstanfall? 
Empati… Vet du egentlig hva det er? 
Rune Øygard – et offer? 
Hvordan gå ned i vekt med Herbalife? 
Er Titten Tei lett på tråden? 
Venn med eksen? 
Carpe diem – «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». 
Gruppesex og partnerbytte! 
En måned og 7 kg lettere!
