Tomhet

Jeg er helt tom, helt slått ut. Tankene vandrer stadig tilbake til døden, til hvor skjørt livet er, og til hvor lite jeg faktisk har gjort og fortsatt gjør ut av livet mitt. Enda mer vandrer tankene bort til vår falne venn, sjokket har enda ikke gitt seg og jeg klarer bare ikke å forstå.

Døden er en del av livet, vi må bare takle det, la livet gå sin vante gang og falle tilbake i vanlige og gamle rutiner, selv om det er aldri så trist så må man. Men hvordan gjør man egentlig det?

Jeg sitter også og kjenner på skyldfølelse, skyldfølelse over at jeg tar dette tyngre enn når farfar døde, samtidig så sier jeg til meg selv om og om igjen at det ikke er det samme. Farfar var både gammel å syk, han hadde levd sitt liv og tiden var inne, jeg hadde på en måte slått meg til ro med det selv om det var aldri så trist. Men nå, nå var det helt uventet, det var ingenting som tydet på at dette skulle skje, ikke enda. Plutselig får jeg en telefon hvor jeg blir fortalt at en god venn er død, hvordan takler man slikt?

Videre vandrer tankene på alle de andre jeg har rundt meg som jeg er glad i og som jeg bryr meg om. Dette gav meg bekreftelse på at de ikke er skjermet fra døden, at det kan skje når som helt med hvem som helst. Jeg vet at man ikke kan gå rundt å leve i frykt på den måten, likevel så er det vanskelig å legge fra seg frykten.

Livet er et mysterium, en kamp og en gave. Hvordan skal man best mulig klare å fullføre livet? Hvordan skal man best mulig klare å leve videre når noen går bort alt for lenge før tiden egentlig er inne? Som jeg sa når farfar døde: ”Jeg er vant til å være lei meg, jeg har vært i den dypeste dal, den mørkeste kjeller og jeg har truffet opp til flere fjell vegger, likevel så er sorgen en helt annen følelse”

Jeg er ikke vant til å kjenne på sorg, ei heller savnet etter en person som jeg aldri lenger får se. Det gjør så vondt, og jeg føler meg så naken, helt uten skjold som kan beskytte meg! Hvordan vil man noen gang klare å bli rustet nok til å takle bortgangen til de du er glad i?

Jeg er helt tom. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. En del av meg ønsker å ta meg sammen, slutte å sørge og ta fatt på livet, mens en annen del ikke klarer. Jeg var allerede på vei ned i en dal, men klarte delvis å holde meg fast på toppen, jeg klamret meg fast, helt til jeg fikk et tonn med stein over meg som tvang meg til å slippe, jeg falt og jeg faller fortsatt!